Det er sjelden såpass etablerte artister som Ida Jenshus tørr å ta et steg til siden og lage musikk fra et litt annet ståsted. Ikke minst er det sjeldent at resultatet blir såpass bra som dette.

Denne ep-en (fire låter, drøyt 30 minutters spilletid) er en naturlig fortsettelse på samarbeidet hun etablerte med produsent Kåre Vestrheim på forgjengeren «Someone to love» (2012). Men der Vestrheims produksjon dyttet henne litt bort fra countryrocken og mer mot åpne poplandskap, står hun her enda friere i tilnærmingen til låtmaterialet.

Ikke at «Let it go» er veldig eksperimentell, men å starte utgivelsen med et sammenhengende spor på nesten 15 minutter («Shallow river») vitner både om dristighet og høye ambisjoner. Og når det topper seg i et utflytende, psykedelisk crescendo i del tre av låta, mens hun messer «let it go», føles det som om hun har gitt oss noe verdifullt vi ikke engang visste vi savnet.

«Hero» starter der «Shallow river» ender, i et løst gitarsyngende landskap, snart med Jenshus' klare vokal som sonisk kompass. Både her og på resten av ep-en er 60-tallsvibbene i lydbildet langt mer fremtredende enn tidligere.

Låtskriversamarbeidet med amerikanske Kevin Salem har utvilsomt vært verdifullt for Jenshus, på samme måte som turneerfaring med The South (der kjæresten og medkomponist Alexander Pettersen også spiller) og Sugarfoot har gitt ny input.

At hun til tross for tre spellemannspriser og et nokså etablert sound likevel våger seg utpå kronglete omveier, gir henne et kunstnerisk løft jeg håper hun tar med over til sin fjerde fullengder. Når den tid kommer.

Høydepunkt: «Shallow river»