Mye tyder på at bruk av ordene «i Toscana» i filmtitler har positiv publikumseffekt på norsk kino. Når det gjelder kvaliteten på filmen, er det «Miraklene i Toscana» vel unt, selv om landskapet den utspiller seg i ikke er utpreget toskansk.
«Miraklene i Toscana» utspiller seg på landet i området hvor Umbria, Lazio og Toscana møtes. At både folk og landskap skiller seg litt fra det som vanligvis serveres i filmer med Toscana i tittelen, er en av filmens kvaliteter. Alice Rohrwachers andre spillefilm fikk juryprisen i Cannes i år, som fortjent feiring av en begavet filmskaper med fint blikk for de nære ting.
«The Wonders» som den heter direkte oversatt til engelsk, er en frodig skildring av en bisk birøkter og hans fire døtres kamp for å holde gården bærekraftig. Miraklene det er snakk om er av de små og håndfaste, uten bidrag fra engler eller overnaturlige krefter.
Det nærmeste filmen kommer en engel, er 12-årige Maria Alexandra Lungu, som storesøster i en frodig familie med en egenrådig mann og mange kvinner. Uten farens viten melder 12-åringen familien på et realityshow med konkurranse i kortreist mat.
Slik blir filmen både en syrlig kommentar til italiensk tv-virkelighet og en varm historie om en familie som prøver å overleve som småbønder og produsenter av kortreist mat. Som honningen de lager sklir filmen litt ut her og der, men underveis fanger filmen betagende scener og skaper et fint drama om en birøkter og hans kvinner.
«Miraklene i Toscana» ser så direkte og tilforlatelig ut, at den er en av filmene som virker enda litt bedre etter at du har sett den. Den er kanskje ikke helstøpt, men på sin måte er dette levende, europeisk realisme med lukt og smak, om mennesker i sør, uten aircondition, men veldig god honning.
