For oss som vokste opp på 70- 80-tallet var «Motorsagmassakren en mytisk film, bokstavelig talt skrekkeksemplet på videovold og farlig film. Ved 20-årsjubileet var Tobe Hoopers film fra 1974 fortsatt forbudt vist offentlig i Norge. Den var også forbudt som salgs- eller leievideo, etter en dom i Kristiansund byrett i 1986.
Nå runder «Motorsagmassakren» 40 og får omsider norsk kinopremiere i fint restaurert versjon, uten norske undertekster. I en sjanger hvor det er langt mellom klassikerne og nedbrytningstiden for filmatisk grøss og gru gjerne er ganske kort, framstår «Motorsagmassakren» som en banebrytende skrekkfilm som har beholdt overraskende mye av sin kraft.
For det første ser ut og låter lavbudsjettfilmen godt, med ekkel effektiv oppbygging mot noen av de mest forstyrrende scenene som da var vist på skrekkfilm. Nå er det enda lettere å se filmen som en amerikansk 70-tallsvariant av det Hitchcock gjorde i «Psycho»(1960), som er inspirert av historien om den amerikanske seriemorderen Ed Gein.
Mange av de etterfølgende filmene om dumdristig ungdom som tar opp haikere, stopper på steder de ikke burde stoppe og går inn i hus de ikke burde gå inn i, står i arv til «Motorsagmassakren». Filmen er effektiv i sin utspekulerte illustrasjon av forskrudd menneskelig mørke. Spekulativt ekkelt gjort, til groteskt mareritt av en film.
Spillet er ujevnt. Siste del av filmen er så ravende gal at det nesten tipper over når Leatherface løper og veiver med saga. Som skrekkfilm er «The Texas Chain Saw Massacre», som den egentlig heter, likevel fortsatt eklere enn det meste i sjangeren.
Mytologien rundt filmen har skapt inntrykk av at «Motorsagmassakren» ligger tett opp til virkeligheten. Det gjør den ikke. Ed Gain løp ikke rundt med motorsag etter unge kvinner. Heldigvis. Det gjør ikke finalen i «Motorsagmassakren» dårligere. Tvert imot.