NRK-radioprofilen og Vi Menn-journalisten er foreløpig sistemann ut her på berget med å utforske Beatles-fenomenet, med boken «Beatles og jeg» som er ute nå.
LES ANMELDELSEN: Inspirerende lesning
Han hevder det er relevans, ikke nostalgi, som holder bandet evig aktuelle.
– Beatles-musikken funker i dag, det er ingen aldersgrenser verken opp eller ned. Se på samlealbumet «1», som toppet listene verden over da det kom i 2000; halvparten av kjøperne var under 25 år, sier Friis.
Viser tiden rundt
Hans vri på Beatles-bok er å skrive sine egne barndoms- og oppveksterindringer inn blant skildringen av de drøye syv årene og 200 sangene som skrev Beatles inn i historiebøkene.
– De som er gamle nok, kjenner seg igjen – selv om man kanskje hadde glemt det. De som ikke vokste opp med Beatles, og ikke kjenner rammene rundt og tiden da låtene kom, vil kanskje forstå mer: For eksempel hvor sterkt en sang som «Love Me Do», som kanskje virker enkel og puslete i dag, må ha virket midt i atomangsten blant de unge i 1962, sier Friis til NTB og legger til:
– Spesielt i forhold til i dag er at denne musikken var for Beatles' jevnaldrende og yngre. Det var en egen verden, som voksne ikke lyttet til. En hemmelighet som bare tenåringer hadde adgang til.
– Mer naiv
Yan Friis gjenoppdaget Beatles-musikken selv under arbeidet med boken.
– Jeg så sammenhengene tydeligere, de jeg bare har følt før. Med denne boken sier jeg «sånn var det egentlig», sier han og prøver å forklare:
– Vi gikk der og visste at det kom en ny Beatles-plate snart. En etter en, der stadig nye dører åpnet seg. For Beatles hadde dette nesten unaturlige talentet, når man ser på hva de oppnådde på så kort tid. Ingen har klart å få til noe tilsvarende, de lar seg ikke kopiere. Og hver sang er forskjellig og har sitt eget liv.
Yan Friis er ikke snauere enn at han fastslår at han som tenåring nok var «mer typisk» enn gutta i Lars Saabye Christensens evige roman «Beatles».
– Jeg har aldri kjent noen som dem. Selv var jeg mye mer naiv, medgir han villig. Akkurat som han forteller om den unge Yan på det han kaller «en ærlig og nådeløs måte».
Oppdaget puling
En av Friis' største aha-opplevelser under arbeidet med «Beatles og jeg» var å se «Sergeant Pepper» med nye øyne. For ham er 1967-platen klimaks på bandets karriere.
– Den er undervurdert fordi folk er forført av det vakre. Men det er opp til lytteren om man orker grave seg ned i innholdet, der siste sang handler om undergangen, mener han.
Samtidig deler Yan Friis villig vekk av andre minner. Som hvordan «She Loves You» frembringer samme adrenalinrush som første gang han hørte den, og hvordan han hørte «Strawberry Fields Forever» for første gang under dynen en februarnatt i 1967 på radioen. Dagen etterpå spilte de «Penny Lane».
– Når du går inn i tekstene i dag, oppdager du at det ligger noe mer under teksten enn det tilsynelatende enkle. Jeg oppdager mer humor i dag også. Som på «I Wanna Hold Your Hand», som er ganske tydelig erotisk og handler om å pule!
Beatles-forestillinger «eksploderte»
Mottakelsen av Beatles-forestillingen «It Was Fifty Years Ago Today» overrasket selv de drevne showbizherrene bak. Første show ut, der man spilte seg gjennom alt Beatles utga i 1963, endte opp i 50 forestillinger landet rundt – inklusive fire utsolgte Oslo Konserthus.
1964-feiringen ligger an til å ende opp til tilsvarende konsertantall, og i september neste år kommer turen til 1965.
– Det eksploderte med en gang, fastslår Gusty Utterdahl, som sammen med Åge Sten Nilsen står bak konseptet i samarbeid med Oslo Konserthus og The Beatles Project.
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg tenkte dette var et koselig prosjekt, og så ble det et av de mest suksessfylte showene vi har gjort noen gang. Publikum er dem som var unge på 60-tallet. Når vi gjør rockelåtene, ser vi 60-70-åringer stå i setene og synge med på «Twist and Shout», sier Utterdahl til NTB.
Med artister som Atle Pettersen (25) og Trond Granlund (64) er spennet sikret på scenen, og den unge rockeren bringer ifølge Utterdahl også yngre til kulturhussalene.
– Men størst appell har nok Beatles-forestillingen til det kjøpekraftige, voksne publikummet som er rocka også i dag. De har tid og penger og liker denne tidløse, melodiøse musikken ennå. Nå får de høre den live i lydkvalitet anno 2014, sier Gusty Utterdahl, som allerede gleder seg til å ta fatt på 1965:
– Da kommer «Michelle» og «Yesterday»! Det blir mer og mer moro, og vi avslutter når vi kommer til femtiårsjubileet for 1969 med «Let It Be»-albumet. Denne musikken dør ikke, så vi fleiper med at vi kan gjøre det 60 år etter også!
