Ingen andre lager film som Roy Andersson. «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» vant i høst Gulløven på filmfestivalen i Venezia. Den fullfører en trilogi som startet med et av filmhistoriens sterkeste comeback, «Sanger fra andre etasje» i 2000, 25 år etter Anderssons forrige spillefilm.

«Du levande» fra 2007 er midtpunktet i en trilogi med typer, miljø, historier og bittersøtt, herlig stilisert blikk på nordisk tristesse. Andersson har blitt en mester i å skape tablåer med eget blikk for detaljer og mennesker som ikke helt får det til. Gjerne godt voksne menn i dress, med nasale skrikelyder.

To av gjennomgangsfigurene i «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» er trøtte selgertyper som går rundt og prøver å selge morosaker, deriblant vampyrtenner. I et eget univers mellom det absurde og realistiske i stilisert hverdagslig tristesse, utspilles små og store drama, med vekselvis sår og besk undertone.

I et mylder av historier og episoder fortoner filmen seg som et galgenhumoristisk blikk på livet, døden og meningen med det imellom. «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» er den mest ujevne i trilogien. Noen episoder blir hengende litt i lufta. Karl XIIs marsj gjennom Anderssons Sverige av i dag i et par sekvenser lever ikke helt opp til settingen.

På den annen side byr filmen på noen av de herligste episodene i Anderssons filmkatalog. Som åpningen med svensk forvirring etter at en kunde rakk å betale for, men ikke innta et rekesmørbrød og en øl før han døde. Eller avslutningsscenens utsøkte hyllest til onsdagene i livet, som gjør at det skal godt gjøres å ikke forlate denne filmen med et smil om munnen.

Bruken av musikk, scenografi, lange scener uten klipp og skuespillere som ikke ser ut som skuespillere, gir de tre filmene i trilogien et kresent, helt eget uttrykk. Den mislykkede selgeren av morosaker som blir skremt av å høre på Alf Prøysens versjon av «Lille Vackre Anna» fordi han ikke vil møte sine foreldre i himmelen, er en type knapt noen andre filmskapere ville gå under overflaten på.

Den fantastiske sluttscenen løfter både filmen og trilogien til uforlignelig filmkunst. Det er ikke mange betydelige filmkunstnere som lager så morsomme filmer som Roy Andersson. At det som regel er noe trist, sårt eller tragisk under humoren, og et renskåret filmatisk blikk over måten det fortelles på, gir filmfortelling av et format som krever en maestro i faget. Det er Roy Andersson.