Studio Ghiblis største filmskaper, Hayao Miyazaki fikk sin avskjedsfilm som regissør «Vinden stiger» behørig hyllet etter den norske kinopremieren i vår. Hans kollega Isao Takahata (79) er drøyt fem år eldre enn Miyazaki, hittil mest kjent for «Grave of the Fireflies» (1988).
Takahatas siste film «Fortellingen om prinsesse Kaguya» står ikke tilbake for hans mer kjente kollegas svanesang. Den er dessuten vel så spesiell og framstår mer håndtegnet enn omtrent alt som har vært av animasjonsfilm på kino de siste åra.
Historien er bygget på et japansk folkeeventyr om en bambusskjærer som finner et lite barn i skogen. Hun vokser seg til en prinsesse, som tiltrekker seg landets fremste beilere. Langsomt, men fint fortalt, over drøyt to timer, med norske tekster, bør man være lesekyndig for møte med eventyret.
Viktigst er likevel å sette pris på unikt, særpreget animert håndverk. Det visuelle uttrykket spenner fra idyllisk akvarellaktig uttrykk, til ekspresjonistiske bilder med voldsom dynamikk i de mest følelsesladede partiene. Sluttscenen har et svev som kan gi assosiasjoner til nettopp «Vinden stiger».
Noen vil innvende at historien rulles ut vel sakte, men her krever formen tid til poesien i strekene og historien. Fra det vesle barnet som lærer bevegelse fra frosker, til den moralske fabelen om rikdom og berømmelse satt opp mot vennskap og enkle gleder, har eventyret mye å by på, i flere lag.
Som eventyr om ei spesiell jente som prøver å finne ut hvem hun er, hva hun kommer fra og hvem hun vil ha, er «Fortellingen om prinsesse Kaguya» en finfin god, gammeldags tegnefilm av en mester i faget, til glede for så vel ganske små som ganske store elskere av den herlige, forunderlige fantasifabrikken til Studio Ghibli.
