Det er mest spillet til de eminente britiske veteranene Linday Duncan og Jim Broadbent, samt delvis det småfrekke manuset til Hanif Kureishi som så vidt sikrer den siste prikken på terningen til voksen britisk romantisk komedie litt utenom det forventede.

Filmen er noe så sjeldent som en feelgoodfilm med skarpe og utfordrende kanter fra helgatur i Paris. To aldrende britiske raddiser, henholdsvis filosofiprofessor og ungdomsskolelærer, feirer 30 års bryllupsdag med weekend i Paris. Innimellom romantisk nytelse av det byen har å by på, krangler de og koser i bitende oppgjør med samliv, karriere, idealer og utviklingen fra energiske idealister på 70-tallet til aldrende skuffelser.

«Le Week-End» klarer langt på vei både å fungere som romantisk komedie, samt å riste skikkelig i sjangeren, til voksent samlivsdrama med replikker og scener man vanligvis ikke finner i filmer som har som ramme å feire bryllupsdag til sine hovedpersoner.

Linday Duncan og Jim Broadbent lever britisk skuespillerkunst på høyt nivå som ekteparet som kjenner hverandre ut og inn, på tur til Paris for å friske opp minner og forholdet. De kan minne om en syrligere, beskere utgave av paret Broadbent og Ruth Sheen spilte i Mike Leighs mesterlige «Another Year». Roger Michells film er ikke på det nivået, men i hans egen rekke fra «Notting Hill»(1999) via «The Mother»(2003) hevder den seg bra.

Noe av det som gjør «Le Week-End» spesiell, er at den skildrer aldrende mennesker med førtidspensjon i sikte, samtidig som den hele tiden referer til ungdomskultur. De aldrende raddisene hører på Bob Dylans «Like a Rolling Stone» før de legger seg, eller Nick Drake i blåere øyeblikk. I en fin, smått absurd sluttscene hyller de den radikale franske nybølgemesteteren i film, Jean-Luc Godard.

Manusforfatter Hanif Kureshi, var toneangivende i ung, britisk 80-tallsfilm og litteratur. Han gir både hovedrolleinnehavere og publikum noe å tygge på. I koselig ramme med gammel glød i funklende storby, pirker hovedpersonene godt og overrumplende i seg selv og hverandre. Med unntak for knusende klimaks i kulturelt middagsselskap, dyrker dramaet med hell antydningens kunst i verbal parjevning.

Det er noe menneskelig, befriende «vanlig» over det usedvanlige paret vi møter i «Le Week-End». 80-tallshelt Jeff Goldblum i fornøyelig birolle som amerikansk studiekamerat av Broadbent, nå suksess-akademiker i gang med nytt kull barn, kone og bøker, kaster interessant lys over de to 68-erne før og nå.

2014 har ikke vært noe godt år for romantiske komedier på film. «Le Week-end» er verken veldig original, veldig romantisk eller veldig god, men med små grep og eminente skuespillere får den ganske mye ut av velbrukt ramme. I den forsiktig voksende bølgen av ungdommelige eldredrama rettet mot et voksent kinopublikum er dette en av filmene som er for god til å forbeholdes de over 60.