Jeg var svært blandet til «The Homesman» etter verdenspremieren i Cannes. Gjensyn bekrefter at Tommy Lee Jones' på flere måter bemerkelsesverdige, delvis feministiske western har omtrent like påtrengende svakheter som kvaliteter.
Den forrige filmen til Lee Jones som regissør, «The Three Burials of Melquiades Estrada»(2005) var en helstøpt, moderne western. «The Homesman» er basert på en roman av Glendon Swarthout, forfatteren som også skrev forelegget til John Waynes siste film, «The Shootist»(1976).
Materiale, skuespillere og framfor alt landskap og foto, gir «The Homesman» anstrøk av klasse som burde resultert i en bedre film. Hilary Swank er flott i hovedrollen som enslig godt voksen kvinne på prærien i Midtvesten, så sterk at hun skremmer potensielle ektemenn.
Det karrige skandinaviske nybyggersamfunnet sliter ellers med at kvinner går fra vett og forstand. Når mennene svikter, blir det Swaks oppgave å frakte tre hysteriske kvinner østover, med hest og vogn. Tommy Lee Jones spiller machomannen som relativt ufrivillig blir med på ferden som «homesman» eller kjørekar, som det oversettes med i filmen.
Filmen er best og mest original som feministisk western, som roadmovie fra 1850-tallet med en standhaftig Hilary Swank i sentrum. En merkelig blanding av tragisk og komisk gjør filmen kraftig ubalansert, fra bekmørk overgrepstristesse til røff gladvold og litt umotiverte sang-og-dans-innslag.
Det uromantiske originale dramaet om kvinnelige nybyggere overskygges i altfor stor grad av Tommy Lee Jones, fra han entrer filmen, til hans corny sluttscene. Kjemi og dynamikk mot Hilary Swank funker bra og kunne gjort filmen til en utradisjonell buddy-film fra Det Ville Vesten. Dessverre roter Lee Jones bort den sjansen, til fordel for en merkelig musikalsk finale med han selv i sentrum, til tidvis god, men frustrerende ujevn film.
