Kanadiske Xavier Dolan er bare 25 år gammel. Han kan etter «Mamma» offisielt utropes til den mest løfterike filmskaperen i verden under 30. Dette er hans femte spillefilm, hvorav hele fire ble tatt ut til filmfestivalen Cannes. Denne høstet velfortjent pris der i vår.
Unge Dolan har sjelden latt seg stoppe av begrensningens kunst, verken i ambisjoner, omfang eller tematikk. Sammenlignet med hans hittil «største» film, det nesten tre timer lange dramaet om en transseksuell, «Laurence Anyways»(2012), framstår «Mamma» som hans beste og mest konsentrerte film i stil og spill.
Anne Dorval spiller mor til det 14-årige problembarnet Steve, som ved filmens start slippes ut av institusjon, for å flytte inn hos mora. Spillet mellom de to, er alene verdt filmen. Hun som ustabil happy-go-lucky-kvinne som får yrkesliv og sosialt liv hengende i stadig tynnere tråd, etter som den hyperaktive sønnen inntar livet hennes.
Dolan er svært god til å bruke musikk på film. Her viser han dessuten visuell oppfinnsomhet og briljans ved å starte historien i et overrumplende «trangt» bildeformat, som på eminent vis formidler den innestengte energien i den veslevoksne gutten. Når filmen i en fantastisk scene utvider lerretet, skapes en av de mest befriende scenene på kino i år.
Det er en sårhet og frenetisk energi i skildringen av et trøblete mor-sønn-forhold på godt og vondt. Både mor og sønn er typer vi sjelden møter i hovedrollen på film. Manus, regi og spillet til Dorval og unge Antoine-Olivier Pilon gjør «Mamma» til en film som dirrer av egenartet energi. Innestengte følelser, brunst og en mamma som ikke strekker til mikses til en uforlignelig cocktail av en film, til lyden av Céline Dion. Xavier Dolan, altså.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG