Det er flere ting som nesten ikke er til å tro ved «Pride». Først at en film rundt streikende gruvearbeidere fra Thatchers England på 80-tallet er koblet med en gruppe homser og lesber fra London, da en skulle tro de var mer opptatt av aids. Dernest at resultatet er en av de varmeste, brede britiske filmene på lenge. Sist, men ikke minst, at historien er sann.
Fantastiske skuespillerprestasjoner, frodige miljøskildringer og herlig tidsbilde gjør «Pride» til noe så sjeldent som gripende feelgood-film om solidaritet. Dokumentaropptak fra Thatchers arbeiderkamp og musikk, fra The Smiths til Frankie Goes to Hollywood, slår an tonen for en film som blander fordommer og kulturkollisjoner på forbløffende vis.
George MacKay som tenåring og skaphomse ved filmens start, gir fin inngang til historien. Før han vet ordet av det har han gått i homoparade, fått nye venner og blitt medlem av en homofil solidaritetsgruppe for streikende gruvearbeidere. De bestemmer seg for å støtte et gruvesamfunn i Wales, som ikke aner hva som vil treffe dem når diskogjengen fra London kommer for å vise sin støtte.
«Pride» har et visst slektskap med filmer som «I blanke messingen»(1997), «Brassed Off»(1996) og «Billy Elliot»(2000). Vamt og frodig skildret, musikalsk og godt spilt. Dominic West gjør sin beste filmrolle siden «The Wire» som homsedronning, mens veteranene Bill Nighy og Imelda Staunton skinner på sitt aller beste som tilkneppet walisisk vertskap for homsene fra London.
En film om fordommer mot solidaritet hvor solidariteten seirer, låter som politisk korrekt 80-tallsnostalgi. Filmen er for så vidt det også, men det er varme og kraft over filmen, historien og menneskene, forsterket av ettertekstenes oppsummering av den virkelige utgaven av historiene på lerretet.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG