Jeg har aldri hørt noe lignende i en kinosal, som publikumsbrølet etter sluttscenen i «Whiplash», på premieren i et sideprogram i Cannes i fjor. Siden publikumspris og jurypris på Sundance-festivalen i USA for ett år siden, har «Whiplash» bygd ry som den kanskje mest gjennombruddssterke amerikanske filmen det siste året.

Jubelbrølet etter sluttscenen skyldes en intens finale, med en bokstavelig talt bloddryppende trommesolo, hvor den unge hovedpersonen lar alle hemninger fare. Til å være en samtidsfilm om en ung gutt som satser liv og lemmer for å spille jazz, med ambisjon om å bli en ny Buddy Rich, er «Whiplash» en forbløffende «crowdpleaser» av en film.

Det er flere grunner til at «Whiplash» er en forrykende velgjort og medrivende film. Moderne dannelsesdrama rundt jazz, med en trommeslager i sentrum, låter ganske smalt. Det er filmen ikke. Tvert imot klarer regissør Damien Chazelle å bruke sin lidenskap for musikk og miljø til å skape en bred film med fascinerende intensitet og særpreg.

«Whiplash» utspiller seg i jazzmiljø, rundt en skole som fortoner seg som New Yorks svar på jazzlinja i Trondheim. Den spiller godt på musikken, men det er likevel de to skuespillerne filmen er bygget rundt som gjør den til en av årets må-se-filmer.

Miles Teller gjør en karrierebyggende rolle som den unge, lovende jazztrommisen Andrew. Skuespilleren ser ut som en tenåring, men fyller snart 28. Intensiteten og sårbarheten han spiller og slår løs med, gjør at han de neste åra vil bli å se i en rekke storfilmer, «The Fantastic Four» alt til høsten. Forhåpentligvis får han etter hvert også flere roller like gode og utfordrende som i «Whiplash».

Som autoritær, kravstor og fryktinngytende jazzlærer gnistrer en av amerikansk films beste karakterskuespillere. J.K. Simmons har mange sett som redaktør i «Spiderman»-filmene eller i småroller til Coen-brødrene, men her stjeler han nesten showet. Om hans diktatoriske, umenneskelige stil er det som skal til for å få fram en ny Charlie Parker eller Buddy Rich, er verdt en diskusjon.

«Whiplash» er et suggererende, vellaget og musikalsk drama om et ungt talents brutale møte med omkostningene ved å bli best. Med en lærer så autoritær og kravstor at elevene enten bryter sammen eller blir veldig gode. Eller begge deler. Det kan innvendes at kjernen i historien kan minne om formelpregde talentdrama med fotball eller baseball som ramme. Det er for så vidt riktig, men måten «Whiplash» får det til å svinge på, som film, er en prestasjon.

Det spørs om det noen gang har vært laget en spillefilm med mer trommespill enn «Whiplash». Filmen blir et fyrverkeri i kobling av musikk, drama og bilder, fordi regissøren lykkes i å få historie, spill og musikk til å svinge opp mot hverandre. Grove utskjelling som en slags verbal jazz, matches med sårt drama om omkostningene ved å bli best, og, ikke minst, om det egentlig er verdt det.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG