La gå, de var en perfekt motgift etter noen år med britpopens breiale påfugl-posering. Men Belle & Sebastians status som 90-tallsrelikvier er for lengst moden for revisjon.

Bandets 2000-tallsrenessanse, som startet med «Dear Catastrophe Waitress» (2003) og nådde sin foreløpige topp med «The Life Pursuit» fra 2006 (lett et av bandets tre beste album), er oversett. Bandet hentet inn eksterne produsenter, la på seg et par musikalske kilo og tok med dansesko og godt humør. «Write About Love» (2010) var helt ok, men framsto som mer av det samme – bare ikke fullt så bra. På «Girls in Peacetime Want to Dance» (heretter «GIPWTD») vil de noe igjen, det er blitt bandets musikalsk kanskje mest idérike og dristige plate.

Plata inneholder bandets mest dansbare avstikkere per dato, de har også hatt sin mest fokuserte skriveperiode på lenge. Likevel framstår «GIPWTD» verken spesielt umiddelbar eller helhetlig. Den trekker hardt i mange ulike retninger, den henger ikke helt sammen og er vanskelig å bli klok på. Samtidig har de aldri vært mer uforutsigbare, hos et så etablert band oppleves det som en verdi i seg selv.

Ikke for dét, grunnelementene er stort sett gjenkjennelige. Vi får den sirlige folk-popen – åpningslåt «Nobody's Empire» er selvbevisst personlig på grensen til det parodiske, samtidig har den en himmelsk, vintage Belle & Sebastian-melodi. Samtidig fortsetter bandet sin kledelige og smakfulle lek med 60-tallets girl group-pop og soul (boblende «Perfect Couples» og «The Book of You»). På «Allie» nærmer de seg fresk 70-tallsrock, mens den mye omtalte disko-/europop-retningen gir blandet uttelling: Førstesingel «The Party Line» framstår halvhjertet både i melodi og rytme – da fungerer den adskillig mer skamløse «Enter Sylvia Plath» bedre. Jeg klarer ikke å like «The Everlasting Muse» og dens løsslupne klezmer-refreng, mens «The Cat With the Cream» er blant bandets mest stillestående låter. Et problem med plata er at lovende ideer tværes ut til for mange låter på fem,seks og sju minutter. Det gir plata et litt utmattende preg, der den retter seg inn mot stemning på bekostning av tydelige melodier.

På «GIPWTD» låter de som et band i brytningstid, som både jobber hardt for å holde seg interessante og som våger å åpne sanseapparatet. Siktet er ikke fininsstilt, men når avslutningen, den nydelige og solbleika balladen «Today (This Army's for Peace)» henter opp igjen den personlige tematikken fra åpningslåten, er det likevel umulig å ikke være fryktelig takknemlig for at de fortsatt finnes og er seg selv lik.

Anmeldt av VEGARD ENLID