I en av Coen-brødrenes beste filmer, den uforlignelige miksen av Hollywood-komedie og kafkask mareritt, «Barton Fink»(1991) får den unge manusforfatteren i tittelrollen beskjed om å skrive manus til en brytefilm. Den vitsen blir ikke like absurd morsom etter «Foxcatcher». Den beste amerikanske filmen siden «Boyhood» handler nemlig om to brytere og deres mektige, stormannsgale sponsor.
Bennett Millers makabre, mørke brytedrama krever ikke noe forhold til sporten for fullt utbytte. Filmen er «en kommende amerikansk klassiker» skrev jeg etter verdenspremieren i Cannes, hvor «Foxcatcher» fikk regiprisen. Siden har filmen blitt omdiskutert i USA, særlig etter at den av hovedpersonene som fortsatt er i live, Mark Schultz, nylig angrep framstillingen.
I likhet med de to første, eminente filmene til Miller, «Moneyball»(2011) og «Capote»(2005), bør «Foxcatcher» få en haug med Oscar-nominasjoner. Spørsmålet er om filmens tone og marerittaktige blikk på den amerikanske drømmen blir for mørkt og ubehagelig for akademiet.
Litt som en av Martin Scorseses beste filmer, «The King Of Comedy»(1982) pirker «Foxcatcher» så ubønnhørlig på baksiden av medaljer og rampelys i amerikansk suksessmytologi, at filmens ry sannsynligvis vil bli større enn dens besøkstall og pokalsamling.
De mest iøynefallende kvalitetene, er spillet i de tre sentrale rollene. Channing Tatum og Mark Ruffalo er Mark og David Schulz som begge tok OL-gull i bryting i 1984. Steve Carell gjør sin minst komiske filmrolle som den ekstrentiske milliardæren og brytesponsoren John du Pont. Alle leverer prisprestasjoner. Tatum og Carell mest fysisk og spektakulært, men det spørs om ikke Ruffalo er aller best, som filmens mest jordnære, alminnelige type.
«Foxcatcher» er en langsomt urovekkende, bisarr historie om den amerikanske drømmen, kjøpt opp og pervertert til tragedie. En slags «Citizen Kane» fra brytermiljø, om en manns forsøk på å kjøpe vennskap, respekt og suksess, samt om hva det kan gjøre med talenter å bli kjøpt, bokstavelig talt.
Mens Mark Schultz lenge støttet filmen, har han de siste ukene angrepet den, særlig fordi flere amerikanske anmeldere har tolket seksuelle spenninger mellom hans karakter og milliardær du Pont i filmen. Det er vel så nærliggende å tolke et usunt far-sønn-lignende forhold mellom de to. Filmen, som er en av flere Oscar-kandidater som har ført til debatter om spillefilm bygd på virkelige hendelser.
Det er mulig å skjønne at Mark Schultz ikke er begeistret for filmen. Det er fristende å fleipe med at det at han brukte lang tid på å bli kritisk til den, matcher portrettet av ham. «Foxcatcher» er en mørk, dristig, rystende og vond historie om et grotesk møte mellom amerikansk aristokrati og to arbeiderklassehelter som ikke klarte holde seg på matta. Den er basert på en sann historie, som nesten ikke er til å tro. Men god film er det.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
