• Nyheter
  • Trafikkdøden
  • Trondheim
  • Nord-Trøndelag
  • Sør-Trøndelag
  • Møre og Romsdal
  • Norge
  • Verden
  • Dokument
  • Klima
  • Vær
  • Værvarsel
  • Student
  • Adressa no og da
  • Kuriosa
• Kultur
  • Rocka middag
  • Utguiden
  • Uteliv
  • Film
  • TV
  • Musikk
  • Spill
  • Scene
  • Festivaler
  • Utstillingsguiden
  • Bok
  • Vin
  • Vinklubben
  • utawards
  • TV-guiden
• Økonomi
  • Jobb
• Sport
• Lokal
  • Malvik
  • Klæbu
  • Oppdal
  • Stjørdal
  • Hitra-Frøya
  • Sør-Trøndelag
  • Levangeravisa
  • Trønderbladet
  • Fosna-Folket
  • Verdalingen
• TV-adressa
  • Om oss
  • TV-adressa på Facebook
  • TV-adressa på Twitter
• Forbruker
  • Digital
  • Lyd og bilde
  • Reise
  • Vin
  • Livsstil
  • Bil
  • Flytider
  • Bildeserier
  • Hjem
  • Helse
  • Sex
  • Eiendomssøk
  • Quiz
  • Jobb
  • Jakt og fiske
• Meninger
  • snakkut
  • Ledere
  • Kommentarer
  • Kronikker
  • Nettkommentarer
  • Signert
  • Lesernes meninger
  • JanO
  • Utbrudd
  • Leserbrev til papiravisen
  • Leserpanel
• Reise
  • Nyheter
  • Storby
  • Temaer
  • Test & Quiz
• Alt innhold

Oratorium kaller de det selv. Og det er kanskje en av de mange langtdrevne symboler som dette verket er mettet med at det kalles for en ting og fremstår som noe annet. For det var en lang reise ut i symbolenes viderverdigheter vi ble invitert ut på da «Olav passio» ble uroppført i Nidarosdomen i går kveld. Men først og fremst var dette et velplassert verk, som både burde være i stand til å befeste den kirkelige forankringen av Olavsfestdagene, samtidig som det ved hjelp av Nøtterøy ungdomskantori viste at det finnes stor sangglede blant norske tenåringer bare de får lov. For dette var et kor som markerte seg med både sang, dans og sprudlende livsglede. Det smittet over på solistene, som også sto frem med stort overkudd, selv om det kanskje hadde gjort seg bedre med en sanger enn en skuespiller i rollen som Kongen (Paul Ottar Haga).

Men det var mye spill og bevegelse i dette verket. Danseinnslagene i siste del skapte for eksempel en ledig eleganse i en gjennomført, men enkel koreografi. Og til å begynne med var bevegelsen til stede i pilgrimenes vandring til Nidaros, i stedet for til Roma eller Jerusalem. Men allerede her ble spillet på den musikalske symbolikk slående. Med klare stilistiske hentydninger til trubadur-tradisjonen ble vi hensatt til både en forgangen tid og en omreisende livsstil. Likevel ligger Overøye sin styrke i å skape lett sangbare melodier med gode høydepunkt. Det kom spesielt godt frem i femte scene, der en lett tilgjengelig melodi, etter å ha blitt repetert noen ganger, greier å trekke publikum med i et felles sanglig løft. Dette er melodier som både griper og som gjerne kan bli brukt uavhengig av dette verket. Avslutningen var tydeligvis tenkt noe i samme retning, men her falt det litt sammen. Derimot ble bruken av afrikanske, modernistiske og elektroniske elementer, foruten skjeve rytmer, brukt på en subtil, men klart talende måte.

Klar tale må man også si at at solistene hadde. Magne Fremmerlid har en malmfull bass som gir Erkebiskop Eystein karakter. Ragnhild Eide Akslen var av det litt mer forsiktigfe slaget, men slik sett passet hennes lysriske stemme godt til rollen som Kristin pilgrim. Det lille ensemblet var både solid og fulle av overbevisende enkeltprestasjoner. Teksten fungerte også bra, selv om det kanskje var noen banaliteter til å begynne med, og den kirkelige moral, godt ikledd et delvis kananeisk språk lett kan gjøre teksten litt sekterisk. Men like fullt bærer teksten preg av gode refleksjoner og tankevekkende symbolikk. De er så absolutt inne på noe, disse parhestene Skeie og Overøye.