Etter kommersiell og kunstnerisk flopp med «Jersey Boys» i fjor, er snart 85-årige Clint Eastwood tilbake i «skuddlinja» igjen med «American Sniper», til diskusjon av forholdet mellom fakta og fiksjon. Nominert til seks Oscar, spilte den inn nærmere 100 millioner dollar på kino i åpningshelga.
Som historisk krigsdrama fram til 2013, blir «American Sniper» nærmest en dramatisering av samtid. Noe av det mest vellykkede ved filmen er Bradley Cooper i hovedrollen som den amerikanske skarpskytteren Chris Kyle, som fikk registrert 160 dødelige skudd mot fiender under Irak-krigen.
På sitt beste er «American Sniper» en intens, ladet, mer patriotisk parallell til Kathryn Bigelows klart bedre Oscar-film «The Hurt Locker»(2008). Eastwoods film er mer gammeldags dramatisk ladet. Den er god og intens i skildring av krig i fremmed bylandskap, mens fiendebildene kan gi assosiasjoner til «Rambo».
Problemet er ikke nødvendigvis at Eastwood og manusforfatter Jason Hall blander fakta og fiksjon, det er måten de gjør det på. Filmens presentasjon av to erkeskurker, kalt «Slakteren» og Mustafa, gir «American Sniper» trekk av primitiv propagandafilm. Som en western bygges det opp til duell mellom «vår» og deres skarpskytter, skildret med en patos som nok er vanskeligere å svelge utenfor USA.
Krigspropaganda er filmen ikke. Estetiseringen av Chris Kyles krigsinnsats gjør at den gamle republikaneren Eastwood har laget stridbar film igjen. Moralen i filmen er at det er tre typer mennesker: Sauer, ulver og vakthunder. Eastwood hyller det han ser som en amerikansk vakthund, men manus, regi og patos gjør «American Sniper» til en ulv i hundeklær.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
