Få er bedre til å male stemning med bilder og lyd i erkeamerikanske historier i dialog med sjangerfilm. Michael Mann var en av 80-tallets mest underkjente filmskapere og en av 90-tallets mest feirede, med klassikerne «Den siste mohikaner»(1992), «Heat»(1995) og «The Insider»(1999) som hans mest kjente verk.
Etter et knippe litt mindre vellykkede filmer med store stjerner som Will Smith, Tom Cruise og Johnny Depp, er «Blackhat» den første kinofilmen til Mann på seks år. En internasjonal cyberthriller som starter med en ulykke ved et atomkraftverk i Kina og følger amerikanske og kinesiske dataeksperter i felles forsøk på å finne de utspekulerte og nådeløse nettskurkene bak.
Etter verdenspremieren nylig, ser det ut til å gå internasjonal sport i å slakte «Blackhat». Sånn sett er den noe bedre enn sitt rykte. I stil og lyd er «Blackhat» mer fascinerende og impresjonistisk enn thrillere flest. Mann maler med lys, musikk og skygge, med uvøren bruk av digitalkamera, som om han er vel så interessert i å fargelegge historien som å fortelle den.
Det er utfordrende å filmatisere datatrafikk og nettkriminalitet. Mann lykkes i varierende grad, men faller for fristelsen til å lene seg vel mye på tradisjonelle skurker og deres brutalitet. Dessuten får filmen et visst problem med Chris Hemsworth («Thor») som en slags kombinasjon av superhacker og actionhelt. Som skuespiller lykkes han best med det siste.
«Blackhat» har scener og sider som bør glede beundrere av Manns måte å fortelle med film på. Dessverre havner filmen mellom for mange stoler. Den er ikke bred nok for actionpublikum, ikke smart nok for tematikken og ikke smal nok for cineaster. Dessverre er den heller ikke god nok til å kaste inspirerende lys på Michael Mann som filmskaper. Dermed står fortsatt hans underkjente og undervurderte tv-serie «Luck» fra veddeløpsmiljø fra 2011 som det eneste essensielle han har gjort de siste 10 åra. «Luck» er faktisk mye bedre enn sitt rykte. «Blackhat» er god til å være en treerfilm.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
