Mark Knopflers konsert på Sverresborg 12. juni ble utsolgt på få timer. Mange ser også frem til Dire Straits-sjefens nye soloalbum «Tracker» som ventes 16. mars. Forsmaken «Beryl» er ute nå, og alle som eventuelt måtte ha vært engstelig: Knopfler er til å kjenne igjen.
Den varme, melodiøse gitarklangen er til stede i fullt monn., Hans tilbakelente fingerpicking-teknikk gir alt han gjør et personlig preg. Nå som hans inspirasjonskilder Chet Atkins og J.J. Cale begge er borte, er Knopfler hovedeksponent for denne tilgjengelige og tilsynelatende enkle stilen.
Som poplåt er «Beryl» mer anonym. Den er, som sin opphavsmann, litt «hemmelig». Den gjemmer seg bort. Som sin opphavsmann er den også mer interessant enn den kan først kan gi inntrykk av. «Beryl» er en hyllest til den britiske forfatteren Beryl Bainbridge, som døde i 2010. Bainbridge vant Whitbread-prisen to ganger, og var også nominert til den gjevere Booker-prisen. Men anerkjennelse for fullt fikk hun først etter sin død, og det er også hovedpoenget i Knopflers varme hyllest. Det er nesten litt ironisk at en som selv har vært motvillig verdensberømt i snart 40 år skriver en sånn tekst. Men det er fint, og lover bra for Knopflers åttende soloalbum, hans forrige, «Privateering» (2012) var blant hans fineste.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
