Etter å ha sett Angelina Jolies første spillefilm som regissør, «In The Land Of Blood And Honey»(2011), fra Bosnia-krigen, håpet jeg å slippe flere filmer av henne med det første. En sterk, viktig historie fra tragisk virkelighet druknet i patos og overtydelige fortellergrep. Her er hun tilbake, med en sterk og viktig historie fra tragisk virkelighet. Forskjellen er at «Unbroken» i perioder faktisk er en god film, med en historie så sterk og bemerkelsesverdig at mange av dem som ikke har lest boka, vil ha glede av den.

De første ti minuttene av «Unbroken» er eminent, intens filmfortelling flere hakk over alt i debutfilmen. Et av de nye stjerneskuddene i internasjonal film, Jack O'Connell og hans team, spiller ut et bombetokt mot Japan under 2.verdenskrig. I scener som for eksempel langt overgår krigsskildringene i «The Imitation Game».

Det skal sies at sjelden har materialet for film og mye av teamet bak vært mer solid, på papiret. Laura Hillenbrands dokumentarbok «Unbroken» ble en megasuksess. Joel & Ethan Coen har skrevet filmmanus. Deres fotograf Roger Deakins har tatt Oscar-nominerte bilder. Alexandre Desplats soundtrack gir filmen ekstra anstrøk av klasse.

Den utrolige historien om Louis Zamperini har nesten for mye. Fra OL-medalje i langdistanse, via måneder på flåte til havs etter flystyrt til brutalt japansk krigsfangenskap. Filmen tangerer en rekke filmer med lignende drama.

I hovedrollen viser O'Connell(«'71») hvorfor han er den heteste mannlige skuespilleren i øyeblikket. «Unbroken» skjemmes litt av Jolies hang til brede, tunge strøk i de vondeste delene av historien. Men totalt sett er «Unbroken» faktisk ganske bra.

Stigende stjerne: Britiske Jack O'Connell viser hvorfor han er et av de heteste navnene i internasjonal film i hovedrollen i «Unbroken».