Barren Womb har siden jeg så de for første gang på Trondheim Calling i 2013 framstått som et nærmest grenseløst selvsikkert band, og det med god grunn. Med «The sun’s not yellow it’s chicken» i bagasjen – et album jeg forøvrig holder som en av de klart beste norske utgivelsene på denne siden av årtusenskiftet – er det vel da få ting som er mer naturlig enn å utelukkende spille låter fra sitt kommende uannonserte album når man returnerer til bransjetreffet?

At de vage country-elementene som lå som litt lettere krydder på forrige utgivelse er videreforedlet kommer raskt fram i det man ser en prominent plassert steelgitar og banjo på scenen. Man kunne selvfølgelig antatt at nylige opphold i Håkon Gebhardts Das Boot Studio hadde påvirket duoen, men mer tyder på at dette er noe som har vært med de lenge.

Steelgitaren får da også kjørt seg allerede på åpningslåta, en lang og seig sak som drar oss sakte inn i bandets univers. Litt ullen lyd til tross er dette mørkt og stemningsmalende materie som synes uhyre vanskelig å mislike. Herfra går det over til mer tradisjonelt terreng for duoen, altså i området rundt melodiøs hardcore, gjerne med blastbeats og komplekse rytmefigurer smettet inn. Flere av sporene setter seg umiddelbart og det er flott at ikke country-vibbene har gått på bekostning av den øvrige sjangersalaten.

Når banjoen endelig spennes på er det en melankolsk trommeløs dødsmarsj vi får servert. Mye tyder på at det er banjo-låtene har fått funksjonen som bandets post-rock avstikkere hadde tidligere, som stemningsmalende pusterom. Banjoen plukkes også opp igjen på sistelåta som attpåtil kles med autoritær og sjarmerende småsur vokal på morsmålet. Brått er det som om vi befinner oss et sted mellom det kalde nord og de amerikanske sørstatenes sumplandskap – mellom visesang og klagesang.

Omtrent på samme tid i fjor var det «The sun’s not yellow it’s chicken» jeg nesten utelukkende hørte på, og det tok ukesvis før det gikk opp for meg nøyaktig hvor spesiell det albumet er. At kommende plate kan vokse seg like stor i mine ører er absolutt ingen umulighet, men det skjer selvfølgelig ikke på førstelytten. Dette ble et langt mer interessant enn fullstendig medrivende sett med andre ord.

Uavhengig av dette lander Barren Womb trygt og vel så det, og det er sjelden har jeg sett så blodferskt materiale bli så godt tatt imot av publikum.

I det bandet går av scenen skriker noen etter «Kill Hicks», førstesingelen fra forrige album. Den spilles naturligvis ikke.

Gitarist Tony Gonzahl i aksjon på Trondheim Callings første kveld. Foto: Martin Anfinsen