Vel, skulle man ha tatt mine fordommer og magefølelse i betrakting før kveldens konsert hadde nok svaret raskt blitt: «ingenting bra». Det lille jeg hadde hørt av bandet framsto etter noen overfladiske lytt som både oppskjørtet og nesten krampaktig lystig, og det skal innrømmes at forventningene var forholdsvis lave.
Sjelden har latent skeptisk snudd så raskt til stort glis. Fra scenekanten er The MaXx’ låtmateriale helt forbløffende effektivt der det presenteres forholdsvis klare og medrivende rytmestrukturer som bandmedlemmene veksler på å leke seg rundt. Ofte høres de ut som jazznerder som prøver å lage straight dansemusikk og i stedet ender opp milevis unna målet – til noe langt bedre.
Andre ganger høres det ut som en musikalsk barnehage hvor alle som spiller er ferdig utlært på sine respektive instrument. På et tidspunkt er det svevende og synkroniserte håndbevegelser, det neste øyeblikket mimes det frenetisk slowmotion jogging. Hadde noen prøvd å beskrive denne opplevelsen til meg før konserten hadde jeg sikkert ikke blitt noe mindre tvilende.
Det hives idéer på idéer uten at det på noe tidspunkt blir rotete, og for en stakkars referansehungrig anmelder flyr potensielle paralleller over hodet i rekordfart. I det jeg rekker å tenke på Do Make Say Thinks oppjazza post-rock, høres det ut som om gamle sludge riff gjenskapes av sagtann-bølger mens det spilles surf-gitar og legges trance-beat på basstrommene. Jeg aner vrengebilder av noe slesk yacht-rock i et sekund før det ender opp som bakgrunnen for lett og luftig støygitar. Jeg tror det var noe Can-aktig her et sted?
Musikken er konstant omskiftelig og ingen av referansene føles som om de treffer helt – det kjennes som om hjernen jobber på overtid og danser samtidig. Men dette er tross alt mer musikk for kroppen enn for hodet, og det som på papiret og eventuelle noteark sikkert kan se komplekst ut føles instinktivt riktig.
Før jeg får summet meg introduseres et rytmisk, inkluderende og gjentakende primalskrik fra tangentmann Oscar Grönberg som opptakt til neste låt. Noen skriker med, resten av publikum smiler fra øre til øre.
For en som gjerne assosierer leken musikk med banalt fjas ble dette en øreåpnende øvelse i rytmisk sportsgymnastikk som jeg ikke ville vært foruten. En nesten avskrekkende god start på helgas festligheter!
The MaXx spiller også på Fru Lundgreen Lørdag 31. Januar.
Anmeldt av: MARTIN ANFINSEN