Musikeren som blant annet er kjent fra Turboneger og Euroboys deltok under Trondheim Calling fredag formiddag i paneldebatten «Hvor ble det av rockeklubben?», sammen med konsertarrangører og bookingagenter fra hele landet. Hensikten var å diskutere temaer som: «Hvem kommer til å arrangere fremtidens klubbkonserter?» og «Hvor vil sjangeren stå om ti år?», men moderator Simen Herning fra musikkselskapet Act Entertainment i Oslo snevret inn temaene allerede fra start, da han stilte spørsmål ved hvorvidt det finnes noen floker i det norske konsertmarkedet.

-Får jeg lov til å være rockehistoriker, spør Schreiner, til latter fra salen i Dokkhuset.

- Rockeklubbene hadde en kulturell verdi på åtti- og nittitallet, i og med at de brakte internasjonal kultur til distriktene og norske byer. Det ble satt opp unike og eksklusive konserter for de som bodde der, og det var en dannelse for musikkinteresserte. I dag er situasjonen annerledes med et festivalpreget marked og et større konserttilbud. En veldig viktig utvikling er at alle turnerer og man konkurrerer med verdens beste artister. I Oslo er det jo legender som spiller hele tiden.

Arnt Andersen er bookingansvarlig for Pokalen og driver Kulturhuset i Oslo. Han mener byen har eksplodert som kulturopplevelsessted.

- Det er litt galskap. Folk går ikke hjem lenger, uansett om de er tjue eller femti år gamle. Nå er det 1400 folk som melder seg på en forfatterkveld på Blå, mens andre er på rockekonsert. Da har man bygget opp en veldig interessant kulturby.

Profesjonalisering i miljøet

- Det er kanskje færre rockeklubber i Norge, men de som er igjen er mer proffe, hevder Thomas Litangen. Han er bookingansvarlig på konsertstedet Sinus i Bodø, og forteller at klubben har opplevd enorm vekst. Samtidig påpeker han at byen generelt ikke flommer over av konserttilbud.

Torbjørn Valum fra Norske Konsertarrangører er enig i at det har skjedd en profesjonalisering, men påpeker samtidig at de ser en økning i antall spillesteder i Norge. Han forteller at det stadig kommer nye konsertarrangører til Norsk Konsertforening, og at organisasjonen øker i antall medlemmer hvert år. Simultant har inntektene til konsertstedene gått ned, og den største nedgangen er hos studentsamfunnene. Valum mener det henger sammen med sentraliseringen av høyskolemiljøene.

- Vi ser at «rockeklubben» er et uttrykk som henger igjen fra åtti- og nittitallet. Nå heter det «spillesteder». Det vi burde snakke om er profesjonaliseringen av arrangørfeltet og av artistledere. Man spiller ikke lenger for rockeklubben for en kasse med pils. Man har et dyktig managent, dyktige bookere og artister som spiller rundt omkring, fortsetter han.

Populært med festival

Til tross for økningen av antall spillesteder, mener Schreiner at publikum har endret måten man lytter til musikk, og at det samtidig har skjedd en endring i måten man går på konsert.

- Folk har mindre tid til å lytte og være oppmerksom over lengre tid. På festivaler som Trondheim Calling og Bylarm kan man se konserter, treffe folk og gå på debatter. Kulturforbrukerne i dag forventer noe mer, og det blir naivt å tro at folk vil skjerpe seg og gå og se mer konserter. Det å gå ut bare for å høre en konsert passer ikke inn med kulturforbrukeren. Man ser en eventgjøring i kulturlivet, og det må rockeklubben ta inn over seg.

Andersen sier seg enig med Schreiner, og mener at det å gå på konsert ikke er den optimale måten å være sosial på.

- Vi må nesten se bort fra «rockeklubben» og heller kalle det en møteplass, sier han.