En av artistene som har fått mest oppmerksomhet i forkant av Trondheim Calling, er uten tvil Jannicke Forsgren. Etter å ha duellert som Urørt-finalist hos NRK P3 denne uka, og vært nominert til årets mest lovende artist under årets Ut-Awards, har 28-åringen fra Klæbu opplevd å gå fra å være et ubeskrevet blad til en snakkis - og dét før hun i det hele tatt har rukket å scenedebutere.
Simultant har hun blitt et av navnene jeg hadde størst forventinger til under årets festival. Det drømmende lydbildet som beveger seg mellom pop, støy og psykedelia i en hårfin, udefinert balanse, er både forlokkende og særegent, og bærer lovnad om en annerledes og storslått artist. Under Trondheim Calling har Forsgren dessuten fått Solsidens beste scene til rådighet, og med broren Marcus Forsgren (kjent fra Lionheart Brothers og Jaga Jazzist) og et stødig band i ryggen, har hun allerede en rekke fordeler. Derfor blir det også ekstra skuffende når hun ikke klarer å innfri forventningene. Forsgren har tidligere fortalt at Urørt-låta «On My Way» handler om å være usikker, og det er akkurat det hun er på scenen i kveld. Den vakre vokalen bærer heller ikke like godt som man hadde håpet, da den blir tynn og skjør i et litt for massivt liveuttrykk.
Det er likevel potensial i det vokaldrevne universet. De fem låtene (som forble navnløse under konserten, foruten nevnte «On My Way») låter eiendommelige, og jeg rister aldri av meg håpet om at Forsgren skal løsne opp og springe ut i full blomst. Det skjer dessverre ikke - men det går bedre. Artisten blir aldri komfortabel nok til å drive noe publikumsfrieri, og hun er fortsatt et ubeskrevet blad ved endt konsert. Følelsen av at hun er på vei noe sted, slipper likevel ikke taket. Forsgren har låtene og hun har bandet. Nå må hun bare legge ut på turné og spille så mye at usikkerheten preller av.