Jeg hadde virkelig savnet Monolithic – duoen som tjente som min introduksjonen til både Kenneth Kapstads hyper-tekniske og kraftfulle trommespill og gitarist Stian Westerhus’ eksepsjonelle bredde med en gitar og en bråte pedaler. Mens de begge har fortsatt å glede i et bredt spekter av ulike konstellasjoner, har savnet etter de kaotiske og intelligente utbruddene som ble jevnlig levert i perioden 2005-2008 vært noe jeg har kjent litt ekstra på. Uansett hvor og når de spilte i nærheten var jeg der, og hver konsert føltes som den beste jeg noensinne hadde sett.
Det er imidlertid mye som har skjedd siden jeg sist jeg så de for omkring syv år siden, og framfor å møte igjen et gammelt favorittband føles dette mer som å stifte bekjentskap med noe nytt.
Den mest åpenbare forandringen er den ekstensive bruken av vokal som farger alle kveldens låter. Dette har også ledet de i en strengere og langt mer tradisjonell låt-orientert retning enn hva tilfellet var tidligere. Ikke for det, «tradisjonell» og «låt» synes fortsatt å være fremmedord for Monolithic, men det som tidligere fortonte seg som lengre strekk med støyende og utforskende improvisasjon har nå i langt større grad fått mindre rom. Dødsmetall-vokalen plasserer de videre i en tradisjon der de tidligere syntes å operere fullstendig frigitt slike heftelser.
Mindre teknisk eller kraftfullt har det imidlertid ikke blitt, og det er en velkalibrert bulldoser av en duo som står på scenen i kveld. Aparte akkordvalg og konstante overraskelser gjør også nok til at en særegen signatur beholdes, mens låtidéer som i utgangspunktet høres mindre interessante ut vekselvis vrenges til de blir gode, eller hamres på så lenge at de blir umulige å motstå.
Når de først trår utover de strammere rammene og Westerhus maner fram foruroligende ul fra gitaren over komplekse rytmefigurer fra Kapstad kjennes det brått ikke ut som om det har gått noe tid siden vårt forrige møte. Jeg er i noen få minutter verdens største fan igjen og Monolithic er verdens beste live-band.
Følelsene sliter imidlertid i meg gjennom større deler av denne lille intense halvtimen. Det er enormt mye å sette pris på med duoen fortsatt, men jeg klarer ikke helt å legge lokk på at de nå utgjør et kjedeligere prosjekt enn hva de var ved vår forrige korsvei – tross absolutt alt.