Det er overraskende og gledelig at «Birdman» ble filmen med flest Oscar-nominasjoner i år. Overraskende fordi filmen er smartere og dristigere skrevet og gjort enn filmene som vanligvis får den æren. Dessuten kan filmen sees som et sylfrekt spark mot et Hollywood som satser mest på oppfølgere og superhelter. Gledelig fordi «Birdman» er en original, god film som både underholder og har noe på hjertet. «Birdman» er som skrevet og laget for Michael Keatons store comeback. Det trenger man knapt se den for å skjønne. En film om en aldrende, falmet skuespiller som en gang var kjent som superhelten «Birdman» gjør det vanskelig å ikke assosiere med Keatons fortid som «Batman» og en skuespillerkarriere på nedtur siden 90-tallet.

Keaton er god og kan godt få Oscar, selv om hans spill som en aldrende filmstjerne som ønsker å gjøre seriøst teater ikke er det beste ved filmen. Resten av ensemblet er minst like gode. Emma Stone gjør sin kanskje beste filmrolle som Keatons eks-narkomane datter. Edward Norton gjør en herlig, hårfin parodi på seg selv og løfter sammen med Zach Galifianakis fram humoren i tragikomedien.

Noe av det beste ved «Birdman» er dens filmatiske kjærlighetserklæring til teateret som uttrykk og institusjon. Et lite teater på Broadway er åsted. Gjennom bruk av kamera og musikk utnyttes miljø og drama på og bak scenen til spenstig, suggererende filmfortelling. Kombinasjonen lange scener, tilsynelatende uten klipp, filmet med bevegelig kamera, til det trommebaserte, kule lydsporet til Antonio Sanchez, gir filmen et beat som swinger.

Det finnes mange filmer og bøker om kunsten og livet hvor hovedpersonen holder dommedag over seg selv. Det spesielle og befriende ved «Birdman» er den energiske friskheten det gjøres med, i historie, bilde, lyd og spill. Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu har for første gang på lenge, etter tungt ladede filmer som «Biutiful» og «Babel» funnet noe av frekkheten og energien som han viste i debuten «Elskede kjøtere»(2000).

Michael Keaton er et syn som tidligere B-filmstjerne som satser alt på å dramatisere Raymond Carver. Han hjemsøkes av sin gamle rollefigur som heller vil han skal lage eksplosjonsfilm enn relasjonsdrama på et ærverdig teater. Som Styggen på Ryggen prøver Birdman å styre vår mann.

En dristig, relativt sett «liten» film som sparker mot filmbransjens kalkulerte feighet låter som en usannsynlig favoritt til Oscar. Fordi «Birdman» så godt og levende bruker det usannsynlige til sin fordel, til en historie om hva film og teater kan være, blir den prisverdig, og framfor alt: Severdig.

Kunst eller kommers: Michael Keaton gjør et bemerkelsesverdig comeback som aldrende skuespiller som vil gjøre Raymond Carver på teater, men hjemsøkes av sin gamle filmfigur i «Birdman». Filmen er nominert til hele 9 Oscar-priser.