Nå skal det sies at overgangen fra «The Silicone Veil» (2012) til «Ten Love Songs» ikke er like stor som fryktet. Vel leker Sundfør seg mer med raskere rytmer og hun vektlegger fengende refrenger i større grad enn tidligere, men allerede fra åpningssporet «Darlings» blir det klart at det er et klassisk «sundførsk» univers man entrer; fullt av blodig alvor og storslått lyd.
Man burde jo ha skjønt det. Selvfølgelig ville ikke Sundfør slippe et ordinært diskoalbum, og det er jo egentlig opplagt at ville hun ta rytmene til seg og gjøre dem til sine egne. Det er likevel godt å bekrefte at samarbeidet med Röyksopp og Kleerup ikke har ødelagt hennes eget særpreg og at «Ten Love Songs» er minst like interessant og krevende som forgjengerne «The Brothel» (2010) og «The Silicone Veil».
Les mer: Sundfør skal spille på Pstereo
Å lytte til albumet er som å være vitne til en kraftdemonstrasjon. Etter den rolige oppbyggingen på «Darlings» hamrer «Accelerate» inn med en voldsom styrke i en drakamp mellom sakralt orgel og kraftfull synth. Med et marerittaktig driv blir man nærmest dratt inn i et dragsug av følelser, bygget opp av intens vokal og hule trommer. Takten slår perfekt over i «Fade Away», som ikke bare er irriterende fengende, men som også blir en påminner om det menneskelige i Sundfør. Det er som hun vet når det holder på å tippe over, og klarer å redde seg like elegant inn hver eneste gang. Slik fortsetter hun å leke seg gjennom albumet. «Kamikaze» flørter med klubbing, men ender opp som en slags hyllest til barokkmusikk, mens «Delirious» blir en tidlig favoritt med sitt filmatiske preg, og synthlyder som klinger som pistolskudd.
Les mer: Bidro på kritikerrost Röyksopp-album
Pianoet, orgelet og synthen står som den hellige treenigheten på «Ten Love Songs». Støttet av vakre strykepartier kommer dramatikken i mektige bølger, som på «Memorial», hvor hun bygger opp et klimaks rundt den enkle strofen «Cause you took off my dress and you never put it on again», før hun slår fullstendig om og spiller opp til et langt instrumentalparti. Sundfør er ikke bundet til regler, og har en magisk evne til å få alt til å høres vakkert og lekent ut. Strofer som «We have different hearbeats/but all the same heartbreak» («Slowly»), vekker sørgmodighet i et subtilt åttitallslydbilde, mens tristessen som gjennomsyrer «Trust Me» nærmest blir for tung å bære. Og slik blir opplevelsen av «Ten Love Songs»: Som en emosjonell og fengende berg- og dalbanetur man aldri i livet ville vært foruten - selv om den er litt skremmende og tidvis gjør vondt helt inn til hjerteroten.
Høydepunkt: «Accelerate»
Anmeldt av: Sarah Winona Sortland