Jeg skulle ønske jeg hadde kreft, sier den 50-årige forskeren Alice som Julianne Moore spiller i «Still Alice», rundt midtveis i dramaet.

Det er en av de beste, mest ubehøvlede scenene i en stødig, velspilt, men litt glossy filmversjon av Lisa Genovas suksessroman fra 2007.

Julianne Moore fikk nylig Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle for rollen og det vil ikke være noe å si på om hun natt til søndag også henter Oscar. Det er femte gang hun er nominert i løper av snart 20 år. Rollen og prestasjonen som lingvisten som plutselig begynner å glemme ord og avtaler, er Oscar-materiale på godt og sårt.

Som velgjort, velspilt film om en snikende sykdom som rammer mange mennesker og deres pårørende, er «Still Alice» egnet til å treffe noen ekstra sterkt, samt til å spre informasjon til utenforstående om de menneskelige dramaene en diagnose som Alzheimer kan utløse.

Filmen og dramaet får en egen twist ved at Alice jobber med og gløder for ord, når hun plutselig begynner å miste dem. Historien utspiller seg rundt et velstående forskerpar i New York med tre ressurssterke, voksne barn. I Richard Glatzer og Wash Westmorelands regi får historien en glossy, nesten såpeoperaaktig innpakning som kommer litt i veien for det menneskelige dramaet.

Heldigvis har Kristen Stewart rollen som familiens «sorte får», det vil si, barnet som vil bli skuespiller framfor å satse på utdanning og en sikrere karriere. Den litt røffe sårheten som Stewart bringer inn i filmen og familien, i samspill med mor og søsken, er nødvendig for at historien ikke skal skli ut i legeroman med diagnose i stedet for romanse. Alec Baldwin er ok og passe irriterende som ektemann og forsker som sliter med å passe både karriere og kone. Det er likevel Julianne Moore hele filmen hviler på og er bygget rundt. Hennes finstemte spill, som et stykke på vei tar oss inn i glemselen, gjør «Still Alice» til severdig, gripende drama.

Et av filmens beste grep, som illustrerer hvor godt Moore bygger og utvikler sin rolletolkning, er scenen hvor hun på laptopen henter frem et opptak av seg selv, i et tidlig stadium av sykdommen. Et mer diskutabelt grep er den enkle, svært ladede musikken til Ilan Eshkeri. Da er bruken av Lyle Lovetts «If I Had A Boat» i to versjoner mer vellykket, en sang som mange har glemt eller ikke fått med seg.

«Still Alice» er verken første eller beste film rundt det å rammes av Alzheimers sykdom. Den er den beste amerikanske på ei stund. Sarah Polleys kanadiske «Away from her» fra 2006 og britiske «Iris» fra 2001 er enda bedre. Det samme er Lee Chang-dongs koreanske Cannes-vinner «Poetry» fra 2010. Julianne Moore er imidlertid så god at også denne kan anbefales.

Mor og datter: Julianne Moore og Kristen Stewart som mor og datter i «Still Alice» hvor Oscar-nominerte Moore spiller en kvinne som får diagnosen Alzheimers sykdom som 50-åring. Foto: JOJO WHILDEN