«Pappa, kan du ikke fortelle noe fra Afghanistan?» sier sønnen til Ingar Helge Gimle, ved middagsbordet på ei hytte til fjells. Faren forteller en historie som ikke akkurat bidrar til å heve familiekosen, i en film om en familie som har gått opp i liminga.
Mor kommer seg ikke opp av senga, storebror er på vei ut av videregående skole, mens yngstemann tror alt skal bli bedre når far kommer hjem. Filmen starter med anstrengt optimisme i god middagsscene etter offisersfars retur fra tjeneste i Afghanistan.
Ingar Helge Gimle har blitt god til å spille mentalt sårede menn. Spillefilmdebutant Henrik Martin Dahlsbakken lykkes godt i å skildre ladet stemning mellom Gimle og hans 18-årige sønn, spilt av Åsmund Høeg. I rollen som lillebror har Fredrik Grøndahl et ansikt med mer komplekse toner å spille på enn tenåringsroller flest i norsk film.
«Å vende tilbake» vinner dessuten på godt spill på mektig natur og fjellandskap, i dynamisk kontrast til det menneskelige dramaet om en mann og hans sønner, hvor alle sier så lite med en tyngde som gir grunn til å frykte det verste.
Bildene og taust alvor i korthugd drama om to brødre som drar til fjells på leting etter faren, gir på sitt beste assosiasjoner til russisk film vel så mye som norsk samtidsfilm. Den renskårne enkelheten i uttrykk er stort sett en styrke ved filmen. Svakheten er at filmen, i motsetning til faren, så tydelig sier hvor den går, nesten hele tiden.
Som spillefilmdebut av en 25-åring er det likevel så mye løfterikt og ambisiøst ved «Å vende tilbake» at det er grunn til å ønske Dahlsbakken velkommen i norsk spillefilm. Med typer, tematikk og bilder som viser ambisjoner og begavelse.
