– Det er farlig for meg å dra til Trondheim, jeg får alltid lyst til å flytte dit, ler Siri Nilsen.

Lørdag utfordrer Nilsen – født, oppvokst og bosatt i Oslo – skjebnen for å spille på Byscenen. Til tross for sin kjærlighet til byen har hun kun spilt her én gang før.

– Jeg mener det var på Samfundet. Men det er mange år siden, da nesten ingen visste hvem jeg var, sier Nilsen.

Vant Spellemannpris

Det er det blitt en slutt på. Nilsen har bygd seg en solid karriere, og vant for få uker siden Spellemannpris i «tekstforfatter»-klassen.

– Jeg hadde vært glad for hvilken som helst pris, men anerkjennelse for tekstene betyr spesielt mye for meg. Jeg skriver personlig og på norsk – så det er litt sårbart, og sånn sett godt at i alle fall noen synes det fungerer.

Nilsen har gitt ut tre album, «Vi som ser i mørket» (2009), «Alle snakker sant» (2011) og fjorårets «Skyggeboksing». De to første var preget av Nilsens stemme i samspill med hennes ukulele, mens mange har trukket fram at «Skyggeboksing» har et større lydbilde. Nilsen forteller at det ikke var bestemt før hun gikk i studio med sinte to faste produsenter Øyvind Røsrud Gundersen og Jens Carelius.

– Egentlig har jeg alltid hatt lyst til å lage plate kun med gitar og stemme, men klarer aldri å holde meg til det. Produsentene mine er begge glade i fyldigere lyd, og jeg liker å leke med lyd selv. Men for meg ligger kjernen alltid i den enkle strukturen med tekst og melodi. Om grunnlaget er gidt kan du gjøre alt mulig rart med lydbildet etterpå, det binder deg heller ikke like mye live, sier Nilsen.

Oppvokst med artistforeldre

Mellom de to siste platene ble hun og ektemannen, komiker Anders Bye, foreldre for første gang.

– Alle som har fått barn, vet at det velter opp-ned på det meste. Samtidig fikk jeg plutselig utvidet temahorisonten og mye nytt å skrive om. Da jeg ble mor begynte jeg å lete etter relevante låter om det å få bant, men det var vanskelig å finne. Så jeg skrev noen selv, forteller hun.

Dermed blir hun et bindeledd mellom generasjonene. Som barn av to musikerforeldre, Lillebjørn og Shari Nilsen, vurderte Siri aldri å satse på noe tryggere enn artistkarrieren da barnet kom. For henne har det alltid vært et naturlig liv.

– På «Skyggeboksing» sampler du Lillebjørn for første gang. Kunne du gjort det allerede på debuten eller har det vært viktig å etablere en egen karriere først?

– Det er mest tilfeldig at det ikke har skjedd før, og litt tilfeldig at det skjedde nå. Jeg har et naturlig forhold til det, og aldri følt det karrieremessig vanskelig å bli omtalt som datteren til pappa. Jeg har varmet opp for ham, opptrådt med ham her og der, men ikke hatt noe yrkesmessig samarbeid utover det – det har ikke vært naturlig ettersom vi spiller ulik type musikk, forklarer hun.

Prøvde dans og dubbing

Men det har ikke vært en selvfølge hele tiden. I ungdommen prøvde Siri lenge å finne noe annet enn musikk å holde på med. Det var viktig for henne å stake ut en egen vei.

– Jeg måtte være sikker på at det var noe jeg ønsket og noe som kom innenfra, i stedet for noe som var «opplagt» å drive med på grunn av familiebakgrunnen, forklarer Nilsen. Så hun utdannet seg til danser, hun har også jobbet mye med dubbing av barnefilmer, men klarte aldri å slutte å skrive låter. Da hun begynte å holde konserter, føltes det så bra at hun ikke så noen annen utvei enn å fortsette.

– Etter at jeg først begynte å spille, har jeg latt det stå til uten tanke på at jeg er nødt til å distansere meg fra pappa, sier Nilsen, som kommer med et band på hele sju musikere til Byscenen.

Siri Nilsen spiller på Byscenen lørdag kl. 22.