The Cheaters vant kanskje Spellemannprisen for beste rock, men Spidergawd utkonkurrerte seierherrene på hjemmebane etter at Oslotrioen varmet opp for gruppa fredag kveld. Samtidig viste Spidergawd for alvor at de lever opp til «supergruppe»-stempelet.

Merkelappen var vel uunngåelig i samme øyeblikk som det ble klart hvilke medlemmer gruppa besto av: Bent Sæther, Kenneth Kapstad, Rolf Martin Snustad og Per Borten. Det er en drømmekvartett av de sjeldne, og det var umulig å ikke få forhåpninger til hva de kunne få til sammen.

Prosjektet viste seg fort å være en lekegrind for et band som slett ikke tar seg selv så alvorlig, men heller ønsket å leke seg i rocken mellom boogie, stoner- og psykedelisk blues inspirert av 60- og 70-tallet. Det er smittende på plate, men live fremstår likevel Spidergawd som en uslåelig kombinasjon.

Å stå bakerst i en godt fyllt Storsal og se bandet på hjemmebane blir en opplevelse av de sjeldne. Det er tungt, høyt og svett, ja - rett og slett alt man ønsker av en rockekonsert. Den etter hvert så velkjente sceneriggen er på plass, og forsterker det massive uttrykket i en firkant hvor Kenneth Kapstad troner foran bak et enormt trommesett. Supplert av et heftig lysshow som innhyller lydbildet, fremstår konseptet som en mektig pakke.

Veggen av lyd er så kraftig at den gjør alt Phil Spector noen gang har laget til skamme, samtidig som det fort blir klart at det ikke først og fremst handler om å være flinkis. Det handler om samspill, og det handler om å ha det gøy. Spillegleden skinner stadig gjennom tonene, og smilene sitter løst allerede fra de første tonene ljomer ut fra scenen. Likestillingen i bandet er dessuten tydelig i et konsept hvor alle får rom til å vise seg frem, da musikerne jobber sammen fremfor å utklassere hverandre.

Dronepartiene til Snustad, basslinjene til Sæther, den intense trommelyden til Kapstad og tilstedeværelsen til Borten fører til stadige gledesrop underveis. I det jeg bergtas av en musiker tar en annen over, og det er lett å bli overveldet av det kontinuerlige samspillet. Tiden går alt for fort, og når solopartiene til «Blauer Jubel» ljomer utover salen til brede glis fra samtlige bandmedlemmer er det bare å gi seg over.

«Sanctuary» avslutter kvelden med en skål fra Norges lengste trommis, og etterlater et ønske om mer i et limbo som bare en virkelig god konsert kan etterlate.

Hvis det noen gang hersket noen tvil om Spidergawd er en supergruppe, gjorde de seg fortjent til tittelen på Samfundet i natt til lørdag. Det er lite som tyder på at de vil gi den fra seg med det første.

Bent Sæter og Spidergawd imponerte i Storsalen på Samfundet fredag kveld. Foto: Sarah Winona Sortland