«Come up for Air» (2005) var et av de fineste norske albumene i forrige tiår, men også det siste vi hørte fra trioen før de ga seg året etter. I dag er The White Birch Ola Fløttums énmannsprosjekt, og «The Weight of Spring» er spilt inn i kjelleren i hans leilighet i Oslo.
I de ti årene som er gått siden forrige album har Fløttum (med far fra Trondheim, mor fra Skaun) skrevet filmmusikk til filmer som «Reprise», «Oslo 31. august» og «Mot Naturen». Og så har han jobbet med dette albumet, som mer enn pløyer ny mark, bekrefter gruppas kvaliteter.
For «The Weight of Spring» har mye til felles med forgjengeren: Musikken flyter stille og dronende av gårde, med smygende og atmosfæriske melodier, ofte detaljrikt, alltid kjølig elegant, med dempet piano, varme kassegitarer og en nesten hviskende vokal med mye luft. Av og til åpnes lydlandskapet opp med nye temaer – som banjoen på «Lantern», for øvrig en flott duett med Fløttums kone, skuespilleren Ellen Dorrit Petersen. Eller de fine strykerne på midtpartiet på «The Hours», der Susanna Wallumrød er duettpartner.
Samtidig er musikken så majestetisk og melodisk at det fort kunne endt opp som en alt for mektig bløtkake. Når den ikke gjør det, skyldes det at musikken er badet i et lag av spenning, nærmest et slør av melankoli, som får hjertet til å slå litt fortere.
Fløttum har gjennomgående et litt mørkere drag i stemmen, og den banjo- og pianodrevne «Solid Dirt» er det nærmeste han vært et folk-uttrykk. På 00-tallet ble The White Birch ofte sammenlignet med The Tindersticks og Sigur Rós, og likhetene er mange. Men i mine ører har The White Birch et uttrykk som er enda mer besnærende.
Albumets tredje duett, med Ingrid Olava på tittelsporet, bidrar til variasjon på et album med mange sterke sanger. Ikke alle like tydelige med det samme, men de smyger seg snart på deg.
Høydepunkt: «The Weight of Spring»
Anmeldt av KAI KRISTIANSEN
