Det er mer ambisjoner og kvalitet over TV2s nye store dramasatsing «Frikjent» som hadde premiere mandag enn det meste kanalen har vartet opp med i sjangeren. Sammenlignet med andre sesong av «Kampen for tilværelsen» på NRK1 som har premiere onsdag virker «Frikjent» ganske glatt og tradisjonell.
«Kampen for tilværelsen» er en smalere serie. En blanding av satire og drama til friskt og frekt blikk på Norge av i dag, sett fra Oslo Vest. Første sesong fikk grotesk finale, med polsk lingvist og arbeidsinnvandrer tatt bakfra, mens Trine Wiggen som lege og mor med spisse albuer tilsynelatende frøs i hjel i familiens nye SUV.
Andre sesong slakker ikke på virkemidlene eller viljen til å tøye norsk samtidsdrama lenger enn noen har gjort det på tv før. Fra mininovelle med snakkende pinnsvin til anemisk skildring av tilværelsen etter døden som et slitent seminar, til tonene av DePress' «Bo jo cie kochom». Veien fra feelgood til feelbad er hele tiden bare et beklemmende vendepunkt unna.
I bruk av musikk og spenstige vendepunkt er «Kampen for tilværelsen» dristigere og bedre enn det meste av norsk tv-drama. Andre sesong får flere gode scener av å snu tradisjonelle settinger på hodet. Som den nysingle, slitne filmregissøren som blir hybelboer hos sin nyrike tenåringssønn. Eller den polske lingvisten som fra sin vaskejobb setter fast en norsk lærer i faget.
Etter å ha sett fem av åtte episoder av sesong to synes jeg ikke serien klarer å heve seg fra sist, selv om det er jevnt mye godt eller bedre. Den polske lingvisten spilt av Bartek Kaminski, på jakt etter sin norske far, blir en stadig bedre figur etter som han får norsk fotfeste, med godt blikk på norsk velstand.
Den beste og merkeligste figuren fra første sesong, Vidkun Rotevatn, går mer på tomgang i starten på andre sesong. Kona hans, godt spilt av Tone Mostraum, blomstrer med Andrej Nebb som gitarlærer. Utfordringen til serien er å pirke i norsk mentalitet og samtid og samtidig få oss til å bry oss om persongalleriet.
Litt for mange skrudde påfunn gjør første del av andre sesong bedre stykkevis enn helt. De beste scenene, som samlivsterapeut i møte med godt voksent trekantpar, eller forsøk på å lære Trine Wiggens selvopptatte, døde lege empati, gjør serien til en sjelden plante i norsk tv-drama. Dristig, grensesprengende, utsøkt musikalsk og vel verdt å se og diskutere. Selv om andre sesong bør slutte bedre enn den starter for å leve opp til forventningene.