Sist Riksteatret reiste rundt med en forestilling noe utenom det vanlige, med en dysfunksjonell familie i fokus, var Stein Winges oppsetning av Eugene O' Neills «Lang dags ferd mot natt» med Liv Ullmann som familiens mor.

Nå er det Lars Noréns gjennombruddstykke «Natten er dagens mor» som skal på turné, med avtroppende teatersjef Ellen Horn på scenen som familiens mor, med datteren Kjersti som regissør.

Det var intenst kverulerende familieulykke i fri dressur ved forrige korsvei, men likevel bare for oppvarming å regne for det som nå slippes løs. Noréns stykke er heftig nok i utgangspunktet, i Kjersti Horns regi er energien frenetisk, fysisk teater der replikkene går som mitraljøseild og det går hardt utover den rustikke scenedekoren. (som så litt fremmedartet ut i Nationaltheatret, men som vil fungere på turné) I tillegg til teaterdialogen, følges skuespilleren av en videofotograf, både på og utenfor scenen. En del av handlingen foregår utenfor scenen, og blir formidlet via storskjermen.

Handlingen foregår i et familiepensjonat sørvest i Sverige på 50-tallet (men tidskoloritten er ikke gjennomført), med en snill, men svak far (Strømdahl), som viser en mørkere og mer voldelig side når han drikker - og det gjør han. Moren (Horn) er myndig og familiens drivkraft, men slutter aldri å tro på mannens løfter. Den eldste sønnen (Kaada) gjør manns arbeid på pensjonatet, spiller jazz og har dame, den yngste (Johnsen) er ikke like produktiv - han er retningsløs, rotløs og drømmer seg heller bort i sin egen fantasiverden enn å bidra til fellesskapet, og som mest av alt frykter tidens obligatoriske skjebne for mistilpasset arbeidsklasseungdom: å bli tvangssendt til sjøs.

Familielivet som formidles er så intenst mørkt, dialogene så infame og fornedrelsene så bunnløse at publikum dels måper vantro, dels snur seg vekk i vemmelse, dels blir smittet av andres befriende latterbrudd. Forestillingen er ikke uten humor.

Forestillingen har sine nyanser. Det hender noen steker seg et egg, lager en bursdagskake, besvarer en telefon, leter etter bortgjemte spirtflasker, og alle fire tenner kontinuerlig på sigaretter. Men det er korte blaff. Alle krangler, roper og slåss med alle, hele tiden - og det varer i to og en halv time uten pause. En pause med hvitvin og småprat midt inne i dette ville også blitt litt av malapropos.

Det er en utmattende reise gjennom nattens mørke, men samtidig smitter skuespillernes energi såpass at to og en halv time aldri blir for lenge. Og selv om situasjonen er ekstrem - så er det faktisk sånn, i strid med hva dikter Tolstoj sier, at alle ulykkelige familier ligner litt på hverandre. Bak det ekstreme finner vi det gjenkjennelige, fire personer som på hver sin måte prøver å finne mening i tilværelsen, som alle truer med å bryte ut, men som likevel aldri slutter å håpe at det finnes muligheter også for en samlet familie.

Ellen Horn er en finfin white trash-mama i sin comebackrolle, men det er to andre som stjeler scenen. Terje Strømdahls byr på nyanserikt spill som alkoholiker, fra den såre grunnstemningen, via små glimt av hybris til det destruktive mørket. Yngstemann fyller 16 år det lange døgnet historiens fortelles, og er den mest sårbare, og den som det er vanskeligst å levne noe fremtidshåp for. Men det er likevel han som er bærer den smule optimisme som måtte være igjen etter teppefall. Og ingen som ser - Natten er dagens mor» vil på en god stund klare å riste av seg minnet om Nils Johnsens rolleprestasjon.

Spilles blant annet i Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus og Oppdal (12. – 17. mars)