Knopfler søker ungdomskilden

Trondheimsaktuelle Mark Knopfler leverer et solid og sympatisk, vel pyntelig soloalbum. Men han glimter til!

Voksen pop: Veteran Mark Knopfler går tilbake til sine inspirasjonskilder i albumet «Tracker».

Saken oppdateres.

Mark Knopfler er en forsiktig hedersmann, en håndverker av den gamle skole – og forrige soloalbum fra veteranen var faktisk hans beste. «Pioneering» fra 2012 følges nå opp med et nytt godt album, som dessverre ikke er fullt så friskt og energisk som forgjengeren.

«Tracker» er, som tittelen antyder, Knopflers søk tilbake til hans formative år. Han trekker frem personer, begivenheter, tidsepoker som har formet ham. En kan fornemme hans barndoms gitarhelter Hank Marvin og Duane Eddy, hans ungdoms ledestjerner Van Morrison og Bob Dylan, hans gitarforbilder J.J. Cale og Eric Clapton, men også mer obskure litterære helter – og gjenskaping av ukompliserte tider.

Åpningslåten «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes» er en feiende irsk vorspielvise som handler om et ubekymret ungdomsliv. Motsatsen er «Mighty Man», en mektig alvorssang for et melankolsk irsk nachspiel. Han gjenskaper J.J. Cale på «Broken Bones» og sitt eget band Dire Straits på singleforsmaken «Beryl».

Sistnevnte handler om en av Knopfler favorittforfattere Beryl Bainbridge, mens han i «Basil» hyller den relativt obskure poeten Basil Bunting. Vi får nok en litterær assosiasjon, til D.H. Lawrence, på den mest utpregede gitarlåten «Lights of Taormina» – som sikkert godt kan nytes i selskap med utvalgte eksempler fra polets vårslipp av Etna-viner.

Favorittlåtene på albumet er likevel de godt snekrede enkle poplåtene, lettlivede «Skydiver», ettertenksomme «Long Cool Girl», «Two Rivers» med sin feite sax og nevnte «Beryl».

Joa, det finnes låter her. Distinkte melodier og gode tekster, kult vokalt formidlet. Og så finnes det fint, delikat og nedtonet gitarspill. Jeg har sett Mark Knopfler blitt plassert midt mellom Richard Thompson og Pink Floyds David Gilmour som gitarist, og det gir mening. Knopfler er definitivt best når han forener Gilmours sårbare melodiøsitet med Thompsons punch og intensitet, adskillig daffere når han forener Thompsons folkrock med Gilmours forsiktighet. Dette albumet byr på litt av begge deler.

Knopfler kan bli vel fininnstilt, vel forsiktig, vel kjedelig. Men han er mektig fin når han virkelig skrur ting til, tør å ha det så ukomplisert og intenst som i ungdommen.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?