De som tror at hevnen er søt eller er en slags rett som best serveres kald, har neppe sett denne argentinske komedien. «Wild Tales» består av seks historier hvor hevnen er glødende, rå og vill. Filmen har siden verdenspremieren i Cannes i fjor vært et stjerneeksempel på hvordan filmfestivaler kan løfte en film som ellers kanskje ikke hadde tatt veien fra Argentina til Norge.
Det hjelper at «Wild Tales» er en godt gjort og skrevet komedie, en sjanger hvor kombinasjonen frekkhet, kreativitet og leken filmfortelling er mangelvare i store deler av verden. Filmen åpnet i fjor høst Film fra Sør-festivalen i Oslo, den ble en snakkis på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, slik den ble det på Kosmorama sist uke. Det blir interessant å se om dens sprudlende festivalrykte gir oppdrift på kino også.
Filmen er produsert av den spanske mesteren Pedro Almodóvar. Det er han som er mest naturlige referansepunkt for Damian Szifrons sprakende filmspråk, selv om det også er tarantioske vendinger i noen av episodene. Åpningshistorien, som finner sted om bord i et fly, er for eksempel skarpere, morsommere og bedre enn hele den siste filmen til Almodovar, flykomedien «Amorøse Passasjerer»(2013).
Små, frustrerte mennesker som slår tilbake, gir etter for eller mister grepet i massiv skadefryd, er et slags grunntema for den beske komedien. Den holder ikke like høyt nivå hele veien, sklir tidvis ut i å bli for brutal eller grotesk, men de første og den siste historien er så sprudlende, energisk og kraftfullt gjort at det er de beste scenene som blir toneangivende.
Det er befriende å møte en flettverksfilm hvor alt ikke henger sammen med alt, men de forskjellige historiene speiler en slags tråd, snarere enn å binde sammen figurene med dem. De beste historiene formidler en slags primitiv vrede på vegne av «underdogs» og små, hederlige mennesker krenket av drittsekker eller systemet. Som sosial komedie fra Argentina er filmen både skremmende og morsom.
Om det er frustrert brud, fornærmet sjåfør eller han som vil hevne seg på parkeringsvaktene som tar kaka, vil nok variere blant publikum, selv om det er bruden som bokstavelig talt gjør det. Poenget er at Damian Szifrons film tar frustrasjon og skadefryd på kornet. Han kan beskyldes for å skyte spurv med kanoner, men det er ganske sjelden å se det såpass godt gjort i filmkomedie.
