Savnet har vært stort. Selv om Kollwitz’ debutskive «Like Iron I Rust» (2010) var som snytt ut av nesen på forbildene Neurosis, Isis og Cult of Luna, var låtmaterialet her så uimotståelig sterkt at de glatt toppet flere av inspirasjonskildene. For meg seilte bandet i denne perioden raskt opp blant Norges mest interessante – både på plate og fra scenekanten og at de ikke ble en større norsk eksportartikkel er fortsatt en liten gåte. Etter dette ble det også stille – lenge.
Som albumtittelen antyder har Kollwitz ikke blitt noe mer tilgjengelig, hverken i bandets fravær eller med tiden tre av medlemmene har brukt i det omtrent like flotte indiepop-orkesteret Cold Mailman. «Dissonance» er som å bli dradd ned i svevestøvtunge og oksygenfattige bygater med frynsete nerver etter den storslagne ekskursjonen som var «Like Iron I Rust». Låtene er kortere og på overflaten enklere og mer konsise, mens gullet ligger i detaljene i denne omgang.
Hør på gitaren som danser rundt en saktegående og blytung vegg av bass på «Vanish», og pianoakkordene og den urolige synthen som krydrer brekkene. Eller den avsluttende døds-bluesen i «The Monarch Analyst». Av og til skjærer det ut i støy, andre ganger er det som om instrumentene skrelles bort for å avdekke et pulserende maskinelt indre, men det er også en skjønnhet i dette betonghelvetet som aldri dyrkes nok til å framstå som overtydelig eller banalt.
Kjernen er fortsatt saktegående, blytung og melodisk. Med en mer markant hardcore-vokal har også «Dissonance» blitt noen hakk skarpere enn forgjengeren, noe som virkelig kler bandet og setter opp en sårt tiltrengt markør mot deres sjangerbrødre.
Nok en gang må et grunnleggende ønske om musikalsk nybrottsarbeid vike for bunnsolid låtmateriale. Jeg kan leve veldig godt med dette, kjenner jeg.
PS: Kollwitz spiller releasekonsert med Forræderi på Brukbar/Blæst i kveld fredag 13. mars.
Høydepunkt: «Vanish»
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
