Enda en askepottfilm fra Disney er kanskje ikke det verden trenger mest for øyeblikket, men her er den altså, riktignok som spillefilm denne gangen.
Regissør Kenneth Branagh har en rekke Shakespeare-filmatiseringer på merittlisten, og har kanskje på bakgrunn av dette greid å få med seg flere berømte skuespillere i denne prangende og temmelig overflødige versjonen av det velkjente eventyret.
Solide Cate Blanchett er åndeløst tilstedeværende som ugrei stemor, der hun introduserer ødsel livsstil i det prektige faderhjem. Humorpotensialet i Askepotts kjipe, skrålende stesøstre utnyttes ikke i særlig grad, mens Askepott selv er overjordisk snill og lytefri, tapper og medfølende uansett hva, og bare synger til tross for sine prøvelser. Askepotts overdimensjonerte ballkjole fremheves likevel i denne filmen som det største mirakelet av alle, og at et innøvd ganglag, en torturert midje og sko med avsindige hæler er nødvendige i romantisk sammenheng er jo noe enhver småjente bør få med seg.
Produksjonen er grandios, og symmetriske glansbilder avløses av passende doser svulstig sentimentalitet. Mest av alt er «Eventyret om Askepott» enda en film som dyrker gullbelagt prinsessefjas og den perfekte romantiske oppfyllelse. Og det kan være greit nok, om det gjøres med sjarm, humor og vidd. Det skjer ikke her.
De snille så ufattelig snille, mens de kjipe er bare kjipe. Fordi det er så endimensjonalt, må det bli kjedelig, til tross for all pomp og fullkommen prakt. «Eventyret om Askepott» er staselig og glitrende, men bidrar med fint lite nytt, og den kuleste Askepott er fremdeles tsjekkoslovakisk.
