Hva skjer med en liten sirkusape når den skal fraktes i småfly over regnskogen i Amazonas?
Uten å røpe for mye, får både vi og apen mulighet til å oppdage jungelen i fransk-brasilianske «Amazonia». Gjennom bruk av storslåtte bilder får filmen vist frem regnskogens fantastiske artsmangfold med hårete tusenbein, arapapegøyer, slanger i gresselig utvalg, maurslukere, elvedelfiner og kjempesommerfugler.
Virkeligheten i regnskogen er dramatisk nok, om en ikke må konstruere en fortelling ut av det. «Amazonia» er likevel så gjennomregissert at det kan virke direkte forstyrrende om det er naturopplevelsen du er ute etter. Med sin tvungne sammenstilling av overdådig natur og en noe klisjéfylt og åpenbart konstruert historie, fremstår filmen som litt krøkkete og merkelig uintegrert. I tillegg blir den dessverre litt langdryg, til tross for sine spektakulære panoramaer.
Dyrene i filmen tillegges menneskelige egenskaper i den grad det er mulig, og det fokuseres maksimalt på apens uttrykksfulle fjes. Dens stusslige vandring inne i et bur, og klamringen til en kunstig apemamma i tøy når verden blir skummel, trykker raskt og effektivt på de rette emosjonelle knappene. Filmmusikken fungerer som overforklarende faktor, og er vekselvis påtrengende illevarslende eller skjønnmalende.
«Amazonia» spiller på ideer om en romantisert naturtilstand, og kan i verste fall kalles tendensiøs naturkitsch. For å si det slik: Apen har ikke fått utfolde seg fritt i sitt naturlige miljø mens den ble dressert til å opptre i denne filmen. Amazonas kan knapt nok sies å være noe paradis heller. Det kommer helt an på hvor en befinner seg i næringskjeden.
