Kanadiske Tobias Jesso jr omtaler seg selv som en glad mann som synger triste sanger.
Rykter og et par gode singleforsmaker har løpt på forhånd og skapt store forventninger til debutalbumet, der J.R. White fra Girls er hovedprodusent. Forventningene blir kanskje ikke fullt ut innfridd, låtmaterialet er ujevnt, og av og til blir avtrykkene etter inspirasjonskildene vel tydelige.
29 år gamle Jesso er fra Vancouver, der han nå er tilbake etter å ha mislykkes i musikkarrrieren i Los Angeles. Det var etter returen han begynte å skrive låter, og lærte seg å spille piano. At han er en instrumental ferskis er tydelig både i måten låtene er skrevet på, og i selve pianospillet som dominerer lydbildet. Men det gir arrangementene en spesiell luft, og ham som artist et distinkt varemerke.
Musikken til Jesso skaper likevel klare assosiasjoner. Han minner om John Lennon på sine to beste soloalbum «Plastic Ono Band» og «Imagine», i både syngestil og i sårbare utlevering. Paul McCartneys lurer også i bakgrunnen, men det er Lennons gode kompis Harry Nilsson som er den andre åpenbare referansen, Jesso har den samme sære blanding av lekenhet og bekmørke.
Singelen «Hollywood» setter en grusom, pessimistisk tone for albumet, og samtidig en nådeløs kunstnerisk standard med sin presise tekst, flotte melodi og et blåsearrangementet som matcher Robert Wyatt i vindskeiv prakt.
De andre låtene er poplettvektere i sammenligning, men de fleste er riktig flotte i sin finstemte dialog mellom det melankolske og det forsiktig optimistiske. Mot slutten skjønner en at Tobias Jesso ikke tilhører de mest kondisjonsseterke låtskriverne. Kvalitetsmessig slakker dette albumet grundig av, og han matcher aldri helt sine inspirasjonskilder. Men likevel: Det er noe forfriskende nakent med «Goon» som skiller det fra det meste annet som produseres i 2015.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
