«To Pimp a Butterfly» er kanskje ikke like umiddelbar som forgjengeren «Good Kid, m.AA.d city» (2012), som for alvor ga Lamar oppmerksomheten han fortjente - men herregud, for et verk californieren har satt sammen. Lamar er ikke lenger gutten i det fattige nabolaget som skal læres opp og bli med på sine første brekk. Han er en av verdens største rapstjerner og lever på hotellrom mens han turnerer verden. Det var liten tvil om at «To Pimp a Butterfly» ville handle om noe annet enn oppveksten i Compton. Spørsmålet var bare hva.

De første hintene kom med singlene «i» og aggressive «The Blacker the Berry», hvor han langer ut mot rasehat og spør om han er irrelevant i samfunnet med linjer som «You hate me don’t you?». På albumet fortsetter Lamar å veie seg selv gjennom egne og andres øyne.

Strofer som «As I lead this army/make room for mistakes and depression» («Mortal Man»), vitner heller om noe en antihelt ville uttalt. Lamar briljerer ofte med kjappe og velformulerte verslinjer, men opphøyer aldri seg selv. Slik blir han også langt mer interessant enn de fleste av sine kollegaer akkurat nå. Der Kanye West ofte faller for sin egen materialisme eller Drake for sine egosentriske tanker, stiller Lamar faktiske spørsmål. Albumet handler om å snakke ut om det som betyr noe, enten det er politisk eller spirituelt.

«I remember you was conflicted», gjentar han stadig, sannsynligvis er det seg selv han snakker om. «U» tar opp selvforakten som kom etter han ble kjent, med utsagn som «You ain’t no brother/you ain’t no disciple/you ain’t no friend/A friend would never leave Compton for profit», mens «How Much A dollar Costs» setter fortelleren på plass etter at han ikke gir penger til en tigger som viser seg å være Gud.

Han klarer likevel ikke å la være å preke. «I don’t see Compton/I see something much worse/The land of the landmines/The hell that is on earth», avslutter han på «Complexion (A Zulu Love)», før han hopper over til neste låt og kaller seg den største hykleren i 2015 på «The Blacker the Berry».

Som D’Angelos «Black Messiah» (2014) er «To Pimp a Butterfly» preget av neo-soul, jazz og funk, og har et mer organisk lydbilde enn «good kid, m.AA.d city» (hvis briljante beats og hooks tidvis savnes). Man får ikke hits som «Swimming Pools (Drank)» eller «Backseat Freestyle», men det er en kompleksitet og ærlig utfordring i lydbildet som veier opp for mangelen på det mer umiddelbare.

Det er langt mer ved albumet enn de klare referansene til 2Pac, Kunta Kinte og Michael Jackson, og det skal også mer enn et par lytt for å forstå alt som foregår. Det gjør samtidig «To Pimp a Butterfly» til et album som sannsynligvis vil leve lenge.

Høydepunkt: «The Blacker The Berry»

Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND