En gjeng med søte lilla romvesener, kalt «bøffer», vil flytte til jorda for å unnslippe sine erkefiender gorgene, og de inntar raskt planetens storbyer og verden for øvrig. Bøffenes store talent er kunsten å stikke av, og lederen deres er den aller flinkeste, når han ikke er opptatt med å finne nye bruksmåter for menneskenes ting og kose seg med knepping av bobleplast. Den venneløse outsider-bøffen Oi er ikke tilsvarende begavet og har det med å kløne til de fleste situasjoner. Når forviklingene virkelig baller på seg, dumper Oi borti menneskejenta Tipp, og sammen må de klare brasene med den tykkfalne katten Gris på slep, i en ytterst kreativt pimpet bil.
At en mørkhudet jentunge med alenemor er hovedperson i en amerikansk, animert familiefilm som denne, er såpass uvanlig at det bør nevnes. For øvrig er filmen på ingen måte kjemisk fri for klisjeer, men den tryner heldigvis ikke fullstendig i den sukkerbelagte rosafella.
Animasjonen i «Hjem» fremtrer som både påkostet, innovativ og storartet. Vi ser enkelthårstrå på karakterenes hoder som beveger seg, større variasjon i ansikter og ansiktsuttrykk, fiffige perspektiv og forseggjorte bakgrunner. Dette brukes likevel ikke på bekostning av enkle og artige virkemidler, som det at bøffene skifter farge etter hva de føler. Bøffene snakker også et lett forvrengt, komisk språk, som fungerer godt også på norsk. Christoffer Staib skal ha ros for å gjøre en spesielt nyansert og god innsats som Oi i norskspråklig versjon.
Totalt sett lener «Hjem» seg på et vell av aparte, morsomme innfall, og filmen ansporer i tillegg til intergalaktiske innsikter som at det skumle er mest utenpå, at kanskje flere enn man tror kan inviteres til festen og at hjem er et større sted enn først antatt.
