Åpningsbildene, av en nedfrosset, etterlatt bil ved Grong, til Anne Marie Almedals musikk, er spenstig, godt anslag til en historie utenom det vanlige i norsk film. Basert på, eller kanskje mer korrekt, inspirert av, virkelige hendelser.
Snart ni år etter at Bobbie Peers vant Gullpalmen i Cannes for kortfilmen «Sniffer» er han omsider klar med sin første spillefilm. Etter manus av Bjørn Olaf Johannesen(««Kampen for tilværelsen») tar filmen utgangspunkt i den mystiske forsvinningen til en tysk tryllekunstner fra et hotell i Grong i 2003.
En film med en tryllekunstner og en forsvinning, kan låte som en komedie eller krim. Fra første scene er det klart at «Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant» verken er interessert i, eller prøver å ta de lette sjangerveiene i historien. Tvert imot utforsker filmen mer utfordrende spørsmål, som hvorfor noen velger å forsvinne og om det vi tror vi ser, er det vi ser.
Den tyske skuespilleren August Diehl har blikk til en tid- og stedvill tysker i ubalanse, strandet i Grong. Han finansierer oppholdet ved å trylle på det lokale hotellet. Parallelt pågår en leteaksjon etter ei ung jente i bygda. Hennes mor vil ha illusjonisten til å «se» etter henne, mens letemannskap vil ha mer håndfast hjelp av tyskeren.
Filmens store og voksende problem er at filmens spesielle dynamikk mellom ytre og indre drama ikke forløses godt nok. Ohms mentale bilder og Jørgen Langhelles utagerende frustrasjon som far til den forsvunnede jenta, er som fra to ulike filmunivers, som sjelden møtes helt godt.
Overraskende nok klarer den islandske skuespilleren Ingvar Eggert Sigurðsson som lensmann i Grong best å formidle den dunkle stemningen filmen på sitt beste spiller ut. Poengtert i en slags fortvilet hjelpeløshet i jakt på en forsvunnet, som får selv rasjonalitetens mann på stedet til å be en illusjonist om hjelp.
En film basert på en virkelig forsvinningssak, med en tryllekunstner i Grong by night som underholdende element, kunne sporet av i spekulasjon i tragedie. Det gjør aldri «Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant». Tvert imot lykkes filmen godt i å formidle respekt for virkelighetens Dirk Ohm. Dessverre lykkes den ikke like godt i å gjøre illusjonen på lerretet sterk og god. Filmen er nærmere god enn dårlig, men ender uforløst, et sted imellom.
