Siden urpremieren i Kritiker-uken i Cannes i fjor, har

«Stammen» fått et internasjonalt gjennombrudd som er bemerkelsesverdig. Ikke fordi Ukraina ikke er noen

filmnasjon. Mens Norge ikke har hatt en film i hovedkonkurransen i Cannes siden 1979, har Ukrainas største filmskaper Sergei Loznitza hatt to siden 2010.Det mest bemerkelsesverdige med «Stammen» er at det eneste språket i filmen er tegnspråk og at ikke et ord av det er tekstet eller oversatt. At Miroslav Slaboshpitsky klarer å få et drøyt to timer langt drama rundt en døveskole til å funke som film, selv om man ikke skjønner hva som sies, er en stor filmatisk prestasjon.

Det hjelper at handlingen er relativt enkel, at vi møter

særdeles uttrykksfulle ansikt, samt at «Stammen» har bilder og lyd som skaper brutal, nesten fysisk filmfortelling, som

skjerper sansene. At vi som ikke behersker tegnspråk nærmest blir døve for det som sies i

filmen, gir tankevekkende

fremmedgjøringseffekt.

Filmen starter med en ung, døv gutt på vei til pensjonatskole for døve. Der møter han et

mafialignende regime med elever og lærere innvevd i ran, vold og prostitusjon. Filmen skildrer nykommerens vekst og

tilpassing til systemet, med røft, konsentrert visuelt og lydhørt filmspråk, Det er uvant, men ganske lett å følge historien.

Som grim, ung, østeuropeisk gangsterdrama med døve slår filmen seg fram. Noen av

scenene er nesten ikke til å

bære i rå, effektiv enkelhet. De som måtte tro en brutal film på

tegnspråk blir omtrent som stumfilm, tar feil. Som

hørende, er det sjelden å se en film hvor lyden gjør så sterkt inntrykk.

Nyheter med tegnspråk: To unge jenter på en døveskole får beskjed av medelev om å skaffe penger i ukrainske «Stammen», en spesiell kinoopplevelse uten ord.