Musikkstilen ska oppsto blant brazzband på Jamaica på 60-tallet og utviklet seg etter hvert til den mer sensuelle reggaen. Ska er tilsynelatende enkel, men nettopp derfor krevende musikk. Den skal vær svingende og umiddelbart, rytmene må sitte som støpt og musikken inneha en dybde og personlighet som gjør det til noe annet enn energi og moro.
Ska-frika har fra sin base i Malvik / Stjørdal beviste tidlig at de har sjangeren inne. Debutalbumet var flott og glad hurramegrundt-musikk. Nå har det gått drøyt et par år, og musikalsk er de mer ambisiøse og samtidig enda tettere.
Musikalsk har de allerede distansert sin viktigste inspirasjonskilde Hopalong Knut. Det de gjør, spesielt på blåsersiden, på «Monopol» er imponerende. Men de har også den samme begrensningen som Hopalong Knut i at deres skamusikk sjelden blir noe mer enn hyggelig sjangerlek. Fart, moro og profesjonell flinkhet. De trønderske tekstene har fine anslag som skjemmes av hang til nødrim og ikke særlig morsomme «morsomheter». Trude Bekkavik er en flott vokalist, men stemmen er såpass dominerende i lydbildet og stemningen i albumet generelt såpass oppskrudd at den i lengden grenser mot det enerverende.
Av uptempolåtene er «Distré» den skarpeste. Men de to låtene jeg liker best kommer til slutt. «Sorry» er albumets kuleste, og duettpartner Vegard Hauknes Hasfjord bringer en etterlengtet tilbakelenthet i bandets uttrykk. Men teksten og spesielt rimordene er i overkant banal.
Avslutningslåten «Skitne sko» er albumets høydepunkt. Kanskje ikke den arrangementsmessig mest knivskarpe, men den har en melankolsk, nesten litt skummel, grunnstemning som burde vært introdusert på et tidligere tidspunkt av albumet.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
