Innlegget er en kommentar til musikksjef i Adresseavisen, Vegard Enlids, kommentar fra tirsdag: Vinylfetisjen er musikksnobbens siste skanse, der han skriver at vinylens kulturelle relevans er liten.
INNLEGG:
Nylig kom nyheten om at den sterke veksten i salget av vinylplater fortsetter. Formatet har gjenoppstått fra det døde. Denne uka publiseres det for første gang på lenge egne salgslister for vinyl i Storbritannia. Selv om det er vanskelig å få en ren vinylbutikk til å gå i Trondheim, er det stor suksess i Oslo.
Selvsagt er vinylandelen svært liten i forhold til totalt musikksalg. Norge er i front når det gjelder digitalt musikk-konsum, 86 prosent av musikksalget i Norge er digitalt. Men også her øker vinylsalget. Det de færreste er klar over er at de fleste album i dag utgis på vinyl. Vinylsalget er ikke bruktsalg av gamle Dylan-plater. Det er nye plater, med flotte omslag, og ofte med en cd og nedlastingskode på kjøpet.
Big Dipper legger ned i Trondheim
Dette vet selvsagt Adresseavisens Vegard Enlid. Likevel skriver han en kommentar der det skapes inntrykk av at vinylkjøpere er middelalderende menn som nyter nostalgien med sin tiende remastring av Led Zeppelin II i ørelappstolen. Besøk i platebutikker eller på platemesser viser at ungdommen er godt representert. Av de tyve øverste på denne ukens engelske vinylliste er det nesten ingen artister som folk over femti har hørt om. (Bortsett fra den nye plata til Van Morrison, som også selvsagt er på vinyl).
DumDum gir ut alt på vinyl
Men de aller fleste ungdommer hører selvsagt musikk digitalt. Det gjør også vi gamle, det er det foretrukne formatet for det store flertall. Og vi setter sammen spillelister. Det er selvsagt demokratisk at jeg kan sette sammen min egen Neil Young-liste. Eller Beatles-liste. Men det blir ikke kunst av det. Når Paul McCartney satte sammen side 2 på Abbey Road ble det kunst. Evig kunst. Jeg er sikker på at Ida Jenshus på sin nye plate, som også er på vinyl, hadde en grundig plan for hvordan sangene skulle henge sammen. Pink Floyd hadde ikke luft mellom sporene på Dark Side of the Moon. Det var ikke tilfeldig. Og det gir en spesiell opplevelse. Kunst, vil jeg si. Derfor har da også Floyd nektet å selge enkeltsanger på itunes.
Det er ikke god business å gi ut ekstravagante vinylplater, men det kan være god kunst
Det er ikke mer høyverdig å høre på vinyl enn på Spotify. Men det er en annen «kunstform». Denne uka hadde kulturkomiteen i Trondheim bystyre en presentasjon ved Crispin Glover Records, et lokalt plateselskap som bringer trøndersk musikk ut i Europa og som legger vekt på forholdet mellom musikk og cover. Og coverbildet på den nye plata til Ida Jenshus er tatt nord for Los Angeles, med utsikt over americana-land. Det bidrar til totalopplevelsen av plata. Den er fin digitalt også. Men det er en annen dimensjon.
Terningkast seks til Ida Jenshus
Den store utfordringen med digital musikk er utbetalingen til artistene. Det forventes at strømmetjenester om få år kan generere like mye inntekter til platebransjen som det fysiske salget gjorde. Men de fleste artister får bare peanøtter av dette. Det ledende tyske selskapet ECM er ikke på strømming. Det betyr at for å høre Jan Garbarek må en kjøpe musikken. Taylor Swift trakk seg nylig fra Spotify, men den nye plata hennes er på vinyl. Selv for så store artister er det lite lønnsomt å gi bort musikken sin. Rita Eriksen trakk seg nylig fra strømming, hun må selge musikken sin for å berge stumpene. Kulturpolitisk er inntektsfordelingen på det det digitale markedet problematisk. Men nye løsninger vil tvinge seg fram.
Men mindre fysisk salg av musikk gjør at verden aldri mer vil få et Sgt.Pepper. Ingen har råd til å tilbringe ett år i studio slik inntjeningen er. Det er heller ikke nødvendig å fintenke instrumentering og lyd når musikk spilles gjennom en mobiltelefon. Det er ikke nostalgi å hevde at dette også kulturelt er en utfordring. Og det blir lettere å slumse med kvaliteten på innspillinger når vi slumser på kvaliteten på lytting.
De beste etter Beatles (De 45 beste låtene til John, Paul, George og Ringo)
Likevel utgis det musikk i fysiske formater. CD-platen er nesten død, og kommer ikke tilbake. Vinylen er tilbake for godt, men i små volum. Det er bra både å støtte artister gjennom å kjøpe musikk fysisk, og å høre et album slik artisten ville at vi skulle høre det. Nå gleder jeg meg til den nye vinylen til trondheimsbandet The Fjords. Det skal ikke forundre meg om jeg før kjøpt det i platebutikker i England eller Tyskland også.
Erling Moe
Leder kulturkomiteen Trondheim bystyre.