21 år etter at Kurt Cobain tok sitt liv, 27 år gammel, er «Kurt Cobain: Montage Of Heck» nærgående og naken til å være en autorisert dokumentar. Foreldre, kona, ekskjæresten og bandkompisen, samt private bilder og opptak, bidrar til usminket beretning om mannen som trivdes sykt dårlig som talsmann for en generasjon.
Brett Morgens dokumentar, som får bare én eksklusiv visning i Trondheim torsdag, preges av å være fortalt i et slags etterpåklokskapens lys. Den går så rått og nakent inn i Cobains liv, musikk og etterlatte skisser og spor, at det er vanskelig å se for seg en grundigere film om hvem han var, hva han gjorde og hvordan det gikk galt.
Bruk av animasjon, musikk og filmopptak fra hele hans liv, gjør «Kurt Cobain: Montage Of Heck» visuelt som lydmessig mer ambisiøs og stemningsmalende enn rockumentarer flest. De snakkende hodene er få, men desto mer sentrale, fra foreldrene via kona Courtney Love til Nirvana-bassist Krist Novoselic. Dave Grohl savnes i de nye intervjuene, men filmen er mer enn lang nok.
Musikken til Cobain og bandet hans Nirvana, i møte med visualisering av notatbøkene hans og historien om hans liv fortoner seg i sørgelig grad som en varslet tragedie. Om en mistilpass, hyperaktiv outsider av et skilsmissebarn som skapte banebrytende, massiv rock av vonde følelser, uten å takle suksessen og det som fulgte med.
Noen av scenene, med Kurt og Courtney i rus og dus, mens han ifølge henne tok pause fra bandet for å bruke heroin, er vonde å se på. Det samme er noen av hjemmevideoene med paret og deres vesle datter, eller gamle TV-intervju med bandet hvor han hele tiden ser ut som om han vil være et annet sted.
Som nærgående på oppvekst, private sider og et selvmordsforsøk, slutter filmen brått, uten å gå særlig inn på hans død. Det er et greit valg. Filmen spiller godt på musikken, særlig på Unplugged-konserten for MTV. Som rockumentar og karakterportrett av en av 90-tallets viktigste artister. er «Montage Of Heck» drøy, sår og solid film.
