Basert på et teaterstykke inspirert av skjebnedøgnet 25. august 1944 under 2. verdenskrig, er «Mannen som reddet Paris» eksempel på at kombinasjonen fiksjon og historiske hendelser kan ha mye for seg. Forutsatt at man ikke tar alt for god fisk, i dette tilfellet krigs-historie.
De siste filmene til den tyske veteranregissøren Volker Schlöndorff har som hans mest kjente, «Blikktrommen»(1979), tematisert følgene av tysk nazisme. I hans siste filmer som moralske drama i Frankrike under krigen.
«Mannen som reddet Paris» er et kammerspill mellom André Dussollier og Niels Arestrup som svensk diplomat (Raoul Nordling) og tysk general (von Choltitz) i Paris, like før de allierte inntok byen. Generalen er i ferd med å følge ordre fra Berlin om å ødelegge Paris før de drar.
To eminente skuespillere i moralsk drama som tematiserer plikt, egeninteresse og samvittighet i en situasjon hvor ødeleggelsestrang og hevn preger det moralske kompasset. Orson Welles som også har spilt den ærede svenske diplomaten, lignet nok mer på ham fysisk, men den franske veteranen Dussollier står bra til alltid gode Arestrup, som sliten nazi-general i solnedgang.
Det er ikke historisk dekning for at dialogene mellom tyskeren og svensken foregikk slik, i avgjørende timer for mange av Paris' viktigste byggverk. Siden de fleste vet hvordan det gikk, men langt færre vet hva som kunne ha skjedd, er det forståelig at filmen maler katastrofen på veggen, selv om filmdramaturgien tar litt overhånd i et drama svakere på biroller enn hovedpersoner.
Historien er sterk og god. At dramaet sannsynligvis er bedre enn historien, er ikke et problem ved filmen.
