Det er gått 12 år siden forrige Blur-album, 16 år siden forrige med gitarist Graham Coxon. Ikke minst er det gått 20 år siden den episke singelduellen mellom Blurs «Country House» og Oasis' «Roll With It» - britpopens definitive peak - starten både på sjangerens undergang og Blurs kunstneriske revitalisering og gjenoppfinning.
Her er de 12 beste Blur-låtene
Siden ble det både rett og vrangt, men det var nok godis på Blurs siste to-tre plater, samt på Damon Albarns og Coxons soloprosjekt de siste ti årene, til at vi vet at de fortsatt kan. Men kan de fortsatt sammen?
Etter livegjenforeningen i 2009 har det kommet noen singler, der særlig «Under the Westway» var av klassisk tapning. Dette albumet er på sin side resultatet av fem spontane uforpliktende dager i studio i Hongkong. Fra disse skissene har Graham Coxon og produsent Stephen Street i ettertid sydd sammen et overraskende lavmælt album.
Fra Albarns nydelige soloplate fra i fjor lærte vi at han har lært seg å slappe av. Enda mer overraskende er det at Coxon, nesten like kantete i personligheten som i gitarspillet, utstråler en lignende ro og beherskelse i sitt arbeid her, både som gitarist og som en slags nyvalgt kunstnerisk leder.
Albarn i nydelige gråtoner
Blur er et band som alltid har hatt en hang til tydelige artistiske statements og valg, derfor er det forunderlig, både på godt og vondt, å høre hvordan bandet nærmest rusler distré gjennom disse tolv låtene. Preget mer av forsiktig nysgjerrighet og nærsynt forskertrang enn av markeringsbehov og høylydte paroler, låter albumet mer som en melankolsk ettertanke enn som et utløp for oppdemt uttrykksbehov. «The Magic Whip» kan derfor på overflaten virke retningsløs, med smått utydelige og halvtenkte låtideer, litt som en samling hederlige b-sider.
Så viser det seg fort at det mest imponerende ved denne plata finnes på mikronivå. Blur har aldri spilt bedre eller hatt åpnere ører. Låtene inneholder et arsenal av overraskende og lekre soniske detaljer, sirlig gitarspill fra start til mål og et komp fra Alex James og Dave Rowntree som aldri har framstått mer fleksibelt og mjukmusikalsk. Hør for eksempel hvordan intensiteten i «Thought I Was a Spaceman» bobler seg stadig høyere gjennom kløktig utposjonering av virkemidler, eller hvordan Coxons reneste gitartone til nå klarer å løfte en i utgangspunktet fargeløs melodi på «My Terracotta Heart».
Åpningen «Lonesome Street», med knusktørr gitarlyd i slekt med «Coffee & TV», er sammen med «Ong Ong» låten som ligner mest på «gamle» Blur, dog med et syrete, Syd Barretsk mellomstrekk. «Mirrorball» nærmer seg på sin side bandets beste lighterballader, kvesset med instrumentering der gitar fra ville vesten møter strykere fra det fjerne østen.
Ellers frigjør bandet seg kledelig fra gamle rammer. Bandet som en gang i tiden mest av alt lengtet tilbake til en (karikert) britisk storhetstid, er på «The Magic Whip» mye mindre tilbakeskuende enn de fleste av sine yngre kolleger. Selv om jeg kan savne en anelse skarpere låtskriving, høres de dermed mer ut som et band med en oppløftende framtid enn et band med en tyngende fortid.
Albumet slippes mandag, men strømmes allerede i iTunes.
Anmeldt av VEGARD ENLID