For en som innrømmet at førsteskiva inneholdt for mange mislykkede crossoverforsøk, har Yelawolf inkludert oppsiktsvekkende mange radiotilpassede låter på oppfølgeren «Love Story».

«Radioactive», Yelawolfs utskjelte debut, fulgte opp den solide miksteipen «Trunk Muzik». Det var her - gjennom helt strålende låter som «Pop The Trunk» og «Daddy's Lambo» - at Alabama-rapperen introduserte sine giftige rim og redneck-karisma, faktorer som lanserte Yelawolf som et nytt sørstatshåp.

Disse gjenforenes bare delvis på «Love Story», som krever at du liker, i det minste tolererer, Yelawolfs såre synging. For meg fungerer leirbålsstemningen bare delvis, men til forskjell fra forrige gang nærmer poplåtene seg Yelawolf og ikke omvendt. Jeg er på ingen måte overbegeistret for låter som «American You» (kunne vært utgitt av Kid Rock) eller den gitarklimprende «Till It's Gone» - men de spiller likevel på én av Yelawolfs styrker, den sjeldne evnen til å forene rap med sjangre som country og rock.

Sett under ett blir det for tamt og langt. Albumets midtparti er det beste, «Box Chevy» er ikke bare kult produsert, den har også et helt strålende hook. «Best Friend» er låta hvor en mer spirituell Yelawolf møter spøtteren Eminem - som demonstrerer sin ekstreme evne til å stjele showet og samtidig understreker hva albumet mangler: mer fandenivoldskhet!

Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN