Verdens ledende animasjonsfilmskaper siden 80-tallet, Hayao Miyazaki, har sagt at hans forrige film, «Vinden Stiger», som gikk på norsk kino i fjor, blir hans siste spillefilm. De beste filmene hans tåler å sees mange ganger og fortjener et større norsk publikum. Nypremiere på en av hans aller beste filmer, for første gang med norsk tale, gir god anledning til det.
«Chihiro og Heksene» fra 2001 kom første gang på norsk kino i januar 2003. Filmen fikk like etter høyst fortjent Oscar for beste animasjonsfilm. Den fikk også Gullbjørnen for beste film på filmfestivalen i Berlin. Adresseavisens anmeldere kåret den til den sjette beste filmen på kino i Norge i 2003. I etterpåklokskapens lys kan det sies at vi kanskje var litt strenge.
«Chihiro og Heksene» er et forunderlig, dristig og faretruende eventyr av en film som kan oppleves på så mange plan at 7-årsgrense, selv med norske stemmer, er lett å forstå. Den drøyt to timer lange fortellingen byr på en historie og en visualisert fantasiverden på godt og ondt, som kan bli kraftig kost for de minste.
Historien er en frodig, grotesk, spennende japansk variant av «Alice i Eventyrland» tilsatt guder, hekser og merkelige skapninger. I eventyrlig, frodig animasjon, til Joe Hishaisis lekkert avstemte musikk, er«Chihiro og Heksene» boblende filmfortelling om ei 10-årig jente som prøver å redde foreldrene sine, etter at de voksne har rotet seg bort i et mystisk landskap og blitt forhekset til griser.
Den nye norske versjonen er en av de bedre norskdubbede animasjonsfilmene jeg har hørt på ei stund. Kari Simonsens innsats i dobbeltrolle som tvillingheksene Zubaba og Zeniba gjør det verdt å se filmen om igjen, på norsk, selv for voksne venner av Miyazakis fabulerende filmkunst. Dessuten er «Chihiro og Heksene» en film som kan oppleves på så mange plan, med så mye å glede seg over i detaljer og spenn, at den er et fint sted å starte for dem som ennå ikke har sett en film av Miyazaki. I så fall er det på tide.
