Den palestinske vokalisten inntar Vår Frue kirke i kveld sammen med sine norske kolleger i kveld kl. 21 . Banna utgjør en treenighet med Frode Fjellheim (joik og tangenter) og Hildegunn Øiseth (bukkehorn) - mens Snorre Bjerck (perkusjon) og Mattis Kleppen (bass) utgjør ryggraden i kvintetten.

Ensemblet møttes til øving for første gang fredag ettermiddag, og får ikke klemt inn mer enn én til før kveldens konsert, som er i regi av Jazzfest. Derfor er materialet for det meste bygd opp av sanger Banna, Fjellheim og Øiseth allerede har laget - og som i noen måneder har ligget i en felles mappe på internett som utgangspunkt for videreutvikling og improvisasjon.

– Rim har komponert og lagt til elementer til sangene mine, ting som er så bra at det irriterer meg at jeg ikke tenkte på det selv, humrer Fjellheim.

– Det er rett og slett perfekt match, sier han.

– Norske musikere er spesielle

Fjellheim er kjent som en fornyer av samisk musikk, blant annet gjennom bandet Transjoik. I fjor toppet «Frost»-filmmusikken med hans «Vuelie» selveste Billboard-lista i USA. Fjellheims samboer Øiseth har en lang og bereist karriere bak seg som trompetist og bukkehorn-spiller, og har gitt ut to soloalbum.

Rim Banna har siden 2003 gjort flere konsert- og plateprosjekt i Norge. Hun møtte produsent Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted i forbindelse med prosjektet «Vuggesanger fra ondskapens akse», og rørte ham til tårer. De fortsatte samarbeidet på «Krybberom» (med Kari Bremnes), og senere har hun også jobbet med blant andre Bugge Wesseltoft og Trondheimsolistene.

– Hvorfor Norge?

– Jeg har spurt meg selv det samme - kanskje jeg bodde her i et tidligere liv, spør hun.

– Men seriøst; Jeg har jobbet med flotte musikere fra hele verden, men norske musikere er spesielle. Jeg lar meg overraske over tilnærmingen deres, de er veldig kreative - men samtidig konsentrerte og har ikke en million ideer i lufta. Jeg har ikke en kraftig stemme, så det krever varsomhet å spille med meg, men de norske musikerne spiller veldig følsomt, forklarer hun.

Gjennom et slags metallsugerør trekker hun inn en munnfull av urteavkoket mate, der hun hutrende har blitt med ut på fotografering på det vi vil kalle en meget behagelig maidag.

– Du får samme virkning som av kaffe, men med færre skadelige stoffer, forklarer hun.

Min motstandskamp

Kontakten mellom de tre ble opprettet i august i fjor, da alle deltok på en støttekonsert til inntekt for proteseverksted i Gaza. For Rim Banna er det helt naturlig å bruke musikken i politisk kamp.

– Jeg valgte denne veien, det er min måte å drive motstandskamp på. Musikk er motstandskamp. Min misjon er å gjøre alt jeg kan for å støtte og hjelpe det palestinske folk i dets kamp for rettferdighet.

– Gjennom musikken kan jeg sette søkelys på beleiringen, fengslingene, barnemartyrene og flyktningene. Hvor jeg enn opptrer, representerer jeg mitt hjemland. Målet mitt er at folk kan se og forestille seg Palestina gjennom min stemme. Å synge én palestinsk vuggesang, kan røre folk mer enn en historietime - nettopp fordi det kommer fra hjertet.

Latter og gråt

Banna var også blant kunstnerne som var tidligst ute med offentlig støtte til den arabiske revolusjonen, noe som gjorde at jeg ble boikottet av flere festivaler.

– Det bryr jeg meg ikke om, sier Banna, som er født og bosatt i Nasaret, på Israelsk territorium.

– Slik jeg ser det, bor jeg i Palestina. Området har bare vært okkupert i 67 år, en okkupasjon jeg gjør mitt beste for å ignorere i det daglige, sier Banna alvorlig.

Hun forteller om musikerkolleger som hele tiden forsøker å spille på steder de vet de ikke kan spille, alt for å opprettholde en slags normalitet. Kolleger som risikerer livet for å komme seg til et studio i Jerusalem.

– Vi i Norge risikerer jo ingen ting. Jeg føler meg som et bedre mennesker hver gang jeg har vært i Palestina, forteller Øiseth.

– Humoren! Alle vitsene! Jeg har aldri ledd og grått så mye som når jeg er der!

– Å le er en form for motstandskamp det også, mener Banna.

Dyp og mystisk

Øiseth og Fjellheim betegner samarbeidet som en fantastisk mulighet, de har begge vært fascinert av arabisk musikktradisjon. Banna på sin side forteller at samisk musikk framstår som dyp og mystisk for henne.

– Rim er en fantastisk sanger, hun har et tradisjonelt fundament men har samtidig gjort så mange prosjekter med elementer fra jazz og klassisk. Det gjør henne til en perfekt samarbeidspartner, sier Øiseth.

– Det er en slags rød tråd mellom joiken og det arabiske, mener Fjellheim.

Sjelene er like

Øiseth forteller at hun på sine reiser til og opptredener i Palestina er blitt forbløffet over likheten.

– Hva består likheten av?

– Det kommer an på om du spør en musiker, historiker eller forsker, smiler Fjellheim, og sier at han kunne holdt et lengre powerpointforedrag om de musikkteoretiske likhetstrekkene.

– Men vel så viktig er stemningen og at musikktradisjonene kommuniserer på en spesiell måte. Begge er suggererende, med stemninger som kan varer og ekspanderer, forklarer Fjellheim. Han har observert at folk her i Norge blir så berørt at de gråter når de hører Rim synge, selv om de ikke forstår noe av tekstene. Det sier mye, han.

– Tradisjonsmusikk fra hele verden lages av enkle, fattige folk. Sjelene er like overalt, supplerer Banna.

Kveldens konsert blir et forsøk på å skape noe magisk som ikke helt kan definere.

– Noe som får publikum til å si «wow»!